Skitt fiske er flott fiske

Jeg er en av de privilegerte som har en jobb jeg kan utføre nesten hvor som helst. Alt jeg trenger for å kunne arbeide utendørs i tretti varmegrader er  en laptop, shorts, ei bøtte med øl og en sint samboer som truer meg til å jobbe minst tre timer før jeg får lov til å begynne på bøtta med øl.

Det er utrolig hvor fort man kan klare å adoptere den sydlandske livsstilen;  selv enkle ting som å gå i postkassa kan utsettes i tre måneder uten noen som helst grunn.

Å stå opp til frokost blir en kjempeoppgave, og å bestemme seg for om man skal ha kokt eller stekt egg er grunn nok til å bli i senga et par timer ekstra.

Ofte har jeg sittet og sett på fiskebåtene som går ut mot  solnedgangen, og lett påvirket av lokalt øl har jeg sagt til min kjære:

"Det er en jobb jeg virkelig kunne tenkt meg: Fisker på Kanariøyene!"

Dette er selvfølgelig noe jeg bare vil si så lenge jeg sitter på land, langt  fra noe som ligner en båt. Jeg liker å spise fisk, men jeg kan ikke si at jeg har noe til overs for arten før den har blitt tilberedt av en kokk.

Norsk fisk som torsk og laks ser ganske bra ut i naturell tilstand, noe du ikke kan si om fiskene på Kanariøyene. Mange av fiskene jeg har sett utstilt på restaurant, er røde og stygge, med underbitt og utstående øyne. De kunne fått Oscar for "Best special effect".

Jeg har selvfølgelig aldri hatt noen plan om å sette mine bein på en spansk fiskebåt. Men da en kamerat av meg fra Bodø, som har vært kaptein på en norsk fiskebåt i mange år, plutselig kom og fortalte at vi kunne få være med en båt ut, innså jeg at jeg hadde  omtalt fiskeryrket som  en drøm alt for lenge.

Selv ikke et forsøk på å late som om jeg hadde gått inn i en permanent form for koma, og var grodd fast i solsenga, kunne redde meg.

Et par dager senere stod jeg på dekk på en moderne spansk fiskebåt. Jeg stod med beina godt fra hverandre i en stilling jeg har hørt beskrevet som fiskebein. Det var unødvendig. Sjøen var helt rolig og båten gikk så sakte at den eneste  form for transport jeg har opplevd som har gått enda langsommere, er SAS-fly i streik.

Fiskefartøyet var på 45 fot og helt nytt. Det hadde både sonar og radar, men i følge min fiskervenn fra Bodø, viste de spanske fiskerne ingen interesse for aktiviteten på apparatene. Sonaren fortalte at det  var fullt av fisk rett under båten, men vi  sirklet bare sakte rundt uten å foreta oss noe som helst.

De spanske fiskerne drakk rom og sang noe jeg går ut fra var sjømannssanger, selv om det hørtes mer ut som om de hadde satt fast en kråkebolle i halsen. Fiskeren fra Bodø hoppet opp og ned i frustrasjon. Neseborene vibrerte og ørene hang ut over ripa. Jeg er sikker på han hørte fisk under båten som ropte:

"VI ER HER! VI VIL OPP I BÅTEN DERES! HVOR ER NOTA?!

Men de spanske fiskerne lot seg ikke affisere av en sinnssyk nordmann som forsøkte å teste hvor stort press blodårene hans kunne tåle. De forklarte at vi måtte vente til sola gikk ned og det ble mørkt. Dette var måten de hadde fisket på i generasjoner.

Selv om sonaren viste at det var stappfullt av fisk under båten, var dette den riktige måten å fiske på. De sang, drakk rom, og ventet på mørket.

Om de hadde tatt det rolig inntil sola gikk ned, ble det desto mer action etter mørkets frembrudd. De kastet nota ut, snurpet den øyeblikkelig, og dro opp fangsten.

Det var ikke mer enn et par bøtter med småfisk. Fiskerne virket fornøyd, men bodøværingen vurderte seriøst  å gå planken. Her viste sonaren at havet var fullt av fisk, og så tok de bare opp TO BØTTER.

Ved hjelp av noen merkelige strupelyder, og et meget avansert fingerspråk, klarte han å forklare spanjolene at de måtte la nota synke og fylle seg før de snurpet den.

Kapteinen på båten var meget mistenksom, dette var noe ingen hadde forsøkt før, men han lot seg overtale av den gale nordlendingen. Og DU STORE ALPAKKA, villmannen visste hva han snakket om. Hele nota var full av fisk, og alle spanjolene nikket i ærbødig anerkjennelse.

Deretter åpnet de ei flaske rom til, og satte kursen mot land mens de sang høyt og skingrende.

Nordlendingen, derimot, hadde store problemer med å forhindre at hjertet hans spratt ut av brystet og ned i havet. Desperat forsøkte han å forklare at vi hadde tid til minst to runder til med nota og at båten hadde plass til mer fisk.

Men spanjolene var ikke interessert. De hadde fått mer fisk enn de hadde håpet på, ja faktisk så mye at de ikke behøvde å reise ut dagen etterpå. Lykkelig sang de en hyllest til rom og nordlendinger.

Den naturlige reaksjonen skulle ifølge min venn vært at de hadde fisket opp masse fisk, helt til de fikk råd til å kjøpe et fabrikkskip, og så til slutt ende opp minst like rike som Kjell Inge Røkke. Men det hadde de ingen interesse av, og jeg tror jeg veit grunnen.

De lever så avslappet at de har mer moro rundt middagsbordet en søndag, enn hva norske milliardærer har i et helt liv.

Antakeligvis har det noe med klimaet å gjøre. Det er utrolig vanskelig å være stressa på Kanariøyene.

Så fort du setter beina på disse øyene, blir du angrepet av et laidback-virus. Det angriper sentralnervesystemet ditt, og gjør skjelettet om til gummi. Du slutter å bekymre deg over ting som jobben, renta på lånet, og hvor mange milliarder av oljefondet regjeringen klarer å rote bort i løpet av ei uke.

I stedet begynner du å leve  på en mer essensiell måte, og enklere ting opptar deg: Skal jeg pelle meg i nesa nå, eller i morgen? Skal jeg spise lunsj nå, eller om fem minutter?

Hvis du er på Kanariøyene for lenge, kan du risikere å bli så laidback at du bare blir en ubestemmelig klump i solsenga.

En norsk forretningsmann ble lurt med av kona hit i 1978, og han sitter fremdeles på stranda i Patalavaca. Han har utviklet seg til å bli noe som ligner en moseklump med føtter, men så lenge kona betaler for at kelnerne daglig heller et par bøtter med gin-tonic over ham, er han lykkelig.

Fra boken «Det er på tide å reise hjem når du må holde hodet oppe med begge hender» av Herodes Falsk.