Hva du må vite for å overleve som pensjonist i Syden

(Fra boka "Det er på tide å reise hjem når du må holde hue oppe med begge henda” av Herodes Falsk på Gyldendal forlag).

Ofte er det ikke ulykker, men mord. Begått av rasende reiseledere som følger etter ufyselige og kravstore turister. Det ville sannsynligvis jeg også ha gjort, om jeg hadde vært reiseleder i mer enn en uke.

Etter å ha holdt et foredrag for en norsk bedrift på et Sunving-hotell på Gran Canaria ble jeg sittende og snakke med en reiseleder fra Ving.

– Folk i dag vet ikke lenger hvordan de skal oppføre seg, sa han.

– Først trodde jeg at det var ungdom som ikke eide oppdragelse. Jeg gjorde som alle andre; ristet på hodet og var forferdet over utviklingen. Mange ungdommer er gale, men gamlingene er enda verre.

– Hvem er det du kaller for gamlinger? spurte jeg.

Reiselederen hadde en ubestemmelig alder. Han kunne være hva som helst mellom femogtjue og femogtjue og et halvt år.

– De fleste over førti er jo helt skrudde i hue, sa han, og tørket vekk noen svetteperler fra panna.

Jeg var usikkert på om han svettet på grunn av varmen, eller om det var tanken på de gamle turistene. 

– Og ungene deres kan umulig bli noe bedre hvis du tenker på hva utvikling egentlig innebærer. Evolusjon er bare hva foreldre gir videre til barna sine. Verdiene foreldrene lever etter, sprer seg videre fra en generasjon til den neste. Gærne foreldre får helt sikkert ikke normale unger.

– Jeg kjenner ikke til ditt klientell, sa jeg, men jeg synes pensjonistene her er gale. Det verste er at jeg tror ikke de vet hvor dårlig de oppfører seg.

– Griskhet, vold, rusmisbruk og egoisme, hvor kommer det fra, tror du? sa han, og trakk på skuldrene. – Noen er skyld i denne utviklingen, og jeg tror mesteparten er forårsaket av pensjonistene.

Jeg var litt overrasket over at også han irriterte seg over pensjonistene.

Hjemme i Norge har jeg hatt lite kontakt med pensjonister, og derfor ingen liten anledning til å studere dem. Men boligen min på Kanariøyene ligger på et sted som i de senere årene har utviklet seg til å bli et ormebol fylt av uoppdragne norske pensjonister.

– Jeg kaller dem pensjonistpøbel, sa jeg ironisk.

– Det er akkurat det de er, sa han. – Jævla pøbler!

– Du er enig?

– Om jeg er! Jeg er drittlei av gamle kjerringer med overfylte trillevogner som presser meg ut av køen på supermarkedet ved å stange den spisse stålkanten knallhardt inn i låret mitt. Gamlinger på tur med staver er også livsfarlige.

– De har med stavene sine overalt, til og med på bussen. Jeg har skinnleggen full av lyserøde arr etter forsøk på å ta buss på samme dag som det er marked i Arguineguin.

Vi så på hverandre og lo oppgitt.

– Og det er ikke bare den nedre delen av kroppen som er blitt angrepet av muggbøllene, fortsatte jeg.

–De antaster også ører og hjerne på en grusom måte. Jeg har opplevd å stå i et spansk supermarked og høre gamle kjerringer skrike på norsk til stakkarene bak disken:

«Kneippbrød … brød … Nei, nei, nei, ikke appelsin … brød … b-r-ø-d… Hvor dum går det an å bli? Skjønner du ikke norsk, eller?» 

– Så har de marsjert inn bak disken, tatt fra den forfjamsete spanjolen appelsinen de holder frem, og med et høylydt stønn byttet den med et brød.

– La oss gå inn i baren, sa reiselederen. – Jeg skal egentlig ikke drikke når jeg er på jobb, men jeg er nødt til å ha en liten øl.

Vi forflyttet oss til baren og bestilte noe å drikke.

– Vi får utrolig mange ufyselige gjester i løpet av en sesong. De aner ingen ting om høflighet eller moral. De har kjøpt en tur til ni hundre kroner og er like kravstore som Mette Marit. Etter et par år som reiseleder er det ikke noe problem å begynne som leiemorder, sa han.

Han senket stemmen og tittet seg forsiktig rundt for å sjekke at ingen andre hørte hva han sa.

– Respekten for mennesker forsvinner fullstendig i denne jobben. Du begynner å se på de fleste menneskeliv som bortkastet. Å hjelpe noen av dem til å falle ned fra balkonger, eller drukne i poolen er til fellesskapets gode. Sånne «ulykker» skjer ofte rundt omkring på populære reisemål. Avisene tror det er uhell, men det er bare idioter som får som fortjent.

– Hvis du ikke lenger føler dårlig samvittighet for å hjelpe noen til de evige sandstrender, sa jeg, kan du ikke ta med noen pensjonister på kjøpet?

– Der har du en oppgave, hvisket han. – Noe som kan gjøre livet ditt meningsfylt. Det er ingen som kommer til å mistenke deg. Du kan bare gi dem en dytt i en rundkjøring.

– Nei, sa jeg. – Det er ikke min stil, selv om mange tror at jeg ikke har samvittighet.

Reiselederen tok den lille ølen i én slurk.

– Samvittighet, freste han, finnes ikke lenger blant det norske folk. Hvordan kan du forsvare et langbord med drita fulle pensjonister som sitter i solnedgangen og synger «Eg gjette tulla», samtidig som dusinvis av døde flyktninger fra Afrika blir fisket opp av vannet bare noen hundre meter unna?

– De har vel sikkert fremdeles god samvittighet fordi de støttet innsamlingsaksjonen «Røde fjær» på NRK i 1969?

– Skjønner du ikke at de fortjener å dø? Han stirret forundret på meg.

– Nei. De oppfører seg ille, men ikke så ille. Livet er dessverre urettferdig.

– Det er sikkert og visst, sa han, og reiste seg. – Hadde det vært noen rettferdighet her i verden, ville de fleste turister og pensjonister blitt sugd ut av flyvinduet i 30 000 fots høyde.

Han tok meg i hånda.

– Hvis du kjeder deg en kveld, så vet du hva du har å gjøre, sa han.