Den flyvende psykopat

Mannen drar frem ei pakke med Underberger, tar ut to små flasker, og gir en av dem til sin frue.

Hun er en lekkerbisken. Kledd for en slitsom reise har hun på seg  joggebukse og en hekla, gjennomsiktig topp.

Håret hennes minner om lianene som Tarzan slang seg fra tre til tre med, og øreringene hun bærer er så store at de i et nødstilfelle kunne blitt brukt som landingshjul på fly. De snakker ikke sammen, bare setter flaskene til munnen og sluker innholdet.

Potensielle turist-terrorister, tenker jeg.

En politisk korrekt person ville fått hjerteinfarkt av  mindre. Vi er på vei til Las Palmas, Gran Canaria, eller som noen venner av meg liker å kalle det, Gran Harry.

Jeg veit at det er forferdelig politisk ukorrekt å reise på chartertur til Kanariøyene, men når du har leilighet der nede, er det et billig og effektivt alternativ.

Så får jeg heller tolerere at det er to hundre og trettifem andre psykopater ombord som når som helst kan finne på å slå ned purseren, spy på sidemannen, slåss med kapteinen, eller til og med – hvis de blir fulle nok – frivillig spise flymaten.

Men så lenge vi ikke blir tvunget til å mellomlande i Madrid, eller blir forsinket i fem timer, er jeg glad for å være en av passasjerene på chartertur.

Jeg har fått plass lengst fremme i flyet, og så fort vi letter begynner festen. Hvis jeg ikke snur meg, men bare bruker lyden for å danne meg et bilde av hva som skjer, høres det ut som jeg sitter med ryggen til invasjonen i Normandie i 1944.

Hele tiden venter jeg på at  noen skal skrike:

"Æ e millionær – æ ska betal ka som helst!"

Vi har alle lest om kjerringa fra Nord-Norge som ble kastet av i England mens hun ropte:

"Æ har så mye pæng at æ har råd tel å betale for heile skiten!"

Det er henne jeg er redd for å få ved siden av meg.

Men det skjer ikke. Ingen er aggressive og skremmer andre passasjerer, til tross for at alle sitter fastspent i verdens minste seter, har røykeforbud, og at flyvertinnene selger alle drinkene som folk trenger for å orke å se Mr. Bean for 150. gang.

Passasjerene er høyrøstede, men det er også det eneste, og vi lander uten problemer til fastsatt tid i Las Palmas.

To måneder senere sitter jeg på et SAS-fly fra København til Oslo. I setet ved siden av meg sitter en mann i dress og sover. Da flyet begynner å nærme seg rullebanen, vekker en flyvertinne mannen for å få ham til å feste setebeltet.

Mannen gjør som hun sier, ser surt på meg, og drar frem en bærepose som han har plassert  under setet. Hissig tømmer han innholdet ut i fanget. Det er ei avis, en halv flaske whisky, en filofax, et Playboy, et pass og ei lommebok.

Whiskyflaska er nesten tom, og forklarer antakeligvis både stanken og den merkelige oppførselen hans. Brutalt stapper han alt tilbake i posen, mens han stirrer olmt på meg.

Slapt legger han hodet bakover og hviler litt, før han plutselig begynner å rote i posen på nytt. Rasende ser han på meg og hvisker hest:

"Hvor er lommeboka mi?"

Jeg later som om jeg ikke hører ham.

 "Du har tatt pengene mine", freser han.

 "Du har ikke fått en psykopat ved siden av deg," forsøker jeg å berolige meg selv, samtidig som jeg forsøker å overse mannen.

"Du har IKKE fått en psykopat VED SIDEN AV DEG. Hjelp! Jeg har FÅTT en PSYKOPAT ved siden av MEG. ÅH HERREGUD JEG HAR EN PSYKOPAT VED SIDEN AV MEG!"

Det er ikke nok å bytte plass, jeg vil bytte fly – mens vi er i lufta.

Mannen har nå blitt helt rabiat. Han skriker høyt, og to flyvertinner forsøker desperat å få ham til å forbli på plassen sin. Han vil hele tiden opp og ut, og først når purseren truer med å returnere til København, roer mannen seg.

Besetningen gir ham en pils, og mannen lover at han skal sitte stille. Hvis du liker å vedde, er det smart å satse på at han ljuger.

Med skjelvende fingre kaster han i seg en pille, og svelger den ned med øl. Deretter lener han seg tilbake i setet med lukkede øyne. Så snart alkoholen og pilla møtes i det lille nervesenteret som fungerer som hjerne for typer som ham, begynner den  å pønske ut nye idiotiske ideer:

Nå VEIT jeg det! Jeg løper frem i cockpiten og SLÅSS MED KAPTEINEN HA HA HA HA HA!

Plutselig spretter han opp og løper nedover midtgangen. Purseren som står midt i flyet med servicetralla, forsøker å stoppe ham, men han bare dytter passasjerene som sitter på siden fremover og presser seg forbi.

Heldigvis ser en flyvertinne lengre fremme hva som skjer og får løpt foran ham inn i cockpiten. Før mannen rekker frem, kommer en diger kar i uniform ut, tar tak i mannen og drar ham med bak et forheng.

Noen minutter seinere kommer begge  tilbake til min plass, og jeg blir spurt om jeg kan sitte på et klappsete, slik at kapteinen kan sitte ved siden av ham resten av reisen.

Etter at vi har landet på Gardermoen, blir bakdøra umiddelbart åpnet, og to politimenn kommer inn. Mannen blir påsatt håndjern og ført ut. I setet ligger flaska, filofaxen, passet og lommeboka hans.

Denne historien skjedde langt bak i flyet, og bare de som var plassert aller nærmest fikk med seg hva som skjedde. Det var ettermiddagsflyet fra København, og jeg hadde forventet å lese om det i avisen dagen etter, men jeg fant ingen ting.

Veit du hvorfor? Fordi slik hendelser skjer på rutefly hele tiden.

REISEVETTREGEL NR. 14: Du har valgt feil flyselskap hvis du må bytte fly – i lufta.

Fra boken "Det er på tide å reise hjem når du må holde hodet oppe med begge hender" av Herodes Falsk.