På 1700-tallet var det åtte måneder med snø på Kanariøyene
Vi skandinaver forbinder vinteren på Kanariøyene med soling og bading og høye temperaturer, men i hele perioden fra september til mai på 1700-tallet var fjelltoppene på Gran Canaria, Tenerife og La Palma faktisk dekket med snø.
Dette kommer frem i boken "A Description of the Canary Islands", utgitt i 1764 og skrevet av den skotske sjømannen og handelsmannen George Glas, som bodde på Kanariøyene i 15 år på 1700-tallet.
Boken blir ansett som et referanseverk i Kanariøyenes historie. Den blir også ansett som den første reisebeskrivelsen fra Kanariøyene.
Tørt og øde på høyfjellet
Han skriver også at de høyeste delene av Gran Canaria var helt øde og tørre i 1764, siden det knapt vokste urtevekster eller busker der.
Dette skriver han at var på grunn av at det ligger så høyt at det ikke fikk regn eller dugg fra skyene, men blir utsatt for en tørr, brennende vind hovedsakelig fra vest, mest om natten for så å avta om morgenen.
I lavere strøk blåste passatvindene i andre retninger, skriver han vider, og fortsetter:
– Om vinteren er toppen av denne øya utilgjengelig, da den er dekket av snø.
Varmet seg med peisild hele vinteren
Glas påpeker at de fastboende i fjellområdene varmet seg med ild i husene sine hele dagen igjennom om vinteren.
Før spanjolene erobret Gran Canaria var det bra med skog på øya. Bare 200 år etter erobringen var nesten all skog hugd ned og brukt hovedsakelig som brensel i sukkerindustrien.
Glas forteller også om et særlig røft og kaldt klima i La Laguna på Tenerife, hvor det "ofte var haglbyger og noen av de eldste husker et stort snøfall hvor snøen dekket marken i flere dager".
Mest behagelig på Gran Canaria
Han peker spesielt ut Gran Canaria for å ha ett mildt klima hvor temperaturene er mer behagelig enn i andre områder på Kanariøyene.
Han skriver at temperaturene sjelden var høyere på Gran Canaria i juli og august enn i England, og ikke kaldere enn slutten av mai i England under den kaldeste delen av vinteren.
