Svindel uten ende på Gran Canaria

Canariajournalen.no har tidligere publisert en rekke artikler om nordmenn som har blitt lurt i flere små elektronikk- og krimskramsforretninger i Puerto Rico og Puerto de Mogán sørvest på Gran Canaria.

Dette er et problem som har eksistert minst siden 1980-tallet på Gran Canaria, og det ser foreløpig ikke ut til at politiet får satt en stopper for det.

Politiet hevder de ser på saken

Canariajournalen har kontaktet politiet flere ganger for å få informasjon om hva de gjør med saken. Etter mange forsøk fikk vi til slutt, i mai 2015, et svar fra Guardia Civil.

De fortalte at de nylig hadde startet etterforskning i Morro Jable på Fuerteventura mot slike butikker, og at de skulle starte etterforskning på Gran Canaria.

Foreløpig ser det ikke ut til at det har blitt noe resultat av det. Politiet på Gran Canaria er imidlertid generelt svært tause om pågående saker overfor pressen, slik at vi ikke kjenner til hva som blir gjort med saken.

Politiet opplyser at de fleste butikksvindlene av denne typen på Gran Canaria skjer i Playa de Mogan og Puerto Rico.

I 2013 ble det arrestert to mistenkte etter at folk fra Norge og Finland ble svindlet. Året etter ble det startet fire etterforskninger på grunnlag av anmeldelser om butikksvindel. Også disse førte til pågripelser.

Truende oppførsel

Her kan du lese historien om to norske ektepar som ble lurt i Puerto de Mogan ved juletider. Historiene ligner andre historier vi har hørt fra nordmenn som har blitt lurt. Metoden er de samme, med mindre variasjoner. Ekteparene ønsker ikke å stå fram med navn.

Selgerne opptrer først høflig, men kan bli svært aggressive og truende hvis du nøler med å kjøpe det de ønsker at du skal kjøpe.

Ofrene blir ofte isolert alene på et bakrom i butikken. Mange føler seg tvunget til å betale for å slippe ut av butikken, selv om de forstår at de trolig blir svindlet.

Elskverdig selger

På den nest siste dagen under en ukes ferietur til Playa Taurito på Gran Canaria i desember besøkte et norsk ektepar kystbyen Puerto de Mogán.

Der bestemte de seg for å kjøpe en bag til hjemreisen, og gikk inn i noe som så ut til å være en veskebutikk. En bag til 20 euro ble handlet inn.

På veien ut av butikken ble de stoppet av en elskverdig og høflig mann. Her er resten av historien, slik den blir fortalt i en epost til Canariajournalen.no. Originalteksten er språkvasket og lett redigert:

Historien om en butikksvindel

«Han lurer på hvor vi kommer fra, og når vi sier at vi kommer fra Norge slår han over til norsk. Han snakker veldig godt norsk, forteller at han hadde vært mye og ofte i Norge, og at sjefen hans holdt til på Snarøya.

Han fortsetter i en lang tirade om alle steder i Norge han har vært og kjenner til. Vi blir etter hvert litt lei, og tilkjennegir på høflig vis at vi vil gå. 

Nå dukker det opp en ny, yngre mann.  Også han snakker godt norsk og snakker videre om Norge, også han virker godt kjent. Han vil veldig gjerne vise oss et videokamera. 

Vi sier at vi ikke er interessert og heller ikke trenger noe kamera, men han insisterer på å få vise det fram.

Etter omtrent 15 minutter er vi begge lei det hele, selgeren har hele tiden viftet med et kamera foran oss, og han pruter med seg selv. Fra å begynne på 60 euro, er prisen han forlanger etter hvert nede i 20 euro. 

Vi sier fortsatt at vi IKKE skal ha noe kamera. Han gir seg ikke, og den første mannen kommer tilbake igjen. Begge snakker. De vil så gjerne at vi skal være fornøyde, reklamere for butikken, og skaffe de flere norske kunder. 

For å bli ferdig med det, aksepterer jeg, lei som jeg er, og finner fram en 20 euroseddel. Mann nr. to tar imot betalingen. 

Han spør deretter om vi vil ha en bruksanvisning på norsk. Når jeg nikker bekreftende får vi beskjed om å bli med inn på kontoret, dette under påskudd av at her skal han skrive ut bruksanvisningen til oss.

Her dukker det opp en ny mann, også denne elskverdig, han presenteres som broren til mann nr. to og hevder at han er elektroingeniør, og han ser ut til å være noe eldre enn de første to. Også han snakker norsk.

Vi blir påspandert hver vår boks med drikke, en appelsinbrus og en øl. Denne sist ankomne mannen tar kameraet jeg har kjøpt, og skal vise oss funksjonene. Han kobler kameraet til en pc-skjerm via en kabel og viser oss at det er dårlig bilde på det. 

Han tegner og forklarer og tilkjennegir at det er et dårlig kamera jeg har kjøp, men at jeg kan få bytte det for et mellomlegg i et som er langt bedre. Han snakker godt norsk og oppgir priser i norske kroner.  

 Jeg sier at jeg har tenkt å bruke det som allerede er kjøpt som julegave til et barnebarn på åtte år, og at det derfor er greit nok. Alle rister på hodet av meg.

 Det er stort sett tre menn som omgir oss, og alle argumenterer. En fjerde person kommer og går til og fra, mest for å observere. 

Så blir mannen min dradd med utenfor butikken av en av dem, under påskudd av å teste en kikkert. Jeg blir sittende igjen. 

«Elektroingeniøren» sier at jeg skal få et Sony-kamera som er mye bedre for et mellomlegg på 1275 norske kroner, og i tillegg skal mannen min få en kikkert som gave, og jeg et Samsung nettbrett som gave. 

Han finner fram et nytt kamera, og legger dette i hendene mine.  Jeg sier at vi har både kikkerter og nettbrett fra før, og at vi ikke trenger flere. 

Alle snakker, alle argumenterer, men det er nok han som skal være ingeniør som er den mest aktive og som har kontrollen. Han insisterer, dette er fortsatt fordi de så gjerne vil ha flere norske kunder, og gavene er gaver!

Jeg sier at jeg ikke har med meg mer penger, heller ikke norske, og kan ikke betale.

Han spør etter kort, og jeg sier at jeg kun har et bankkort uten legitimasjon, og at jeg heller ikke har med passet mitt. Jeg regner med at dette kortet ikke kan brukes til betaling her. 

Stemningen blir etter dette mer aggressiv, mer truende, han ber om å få se bankkortet mitt, og siden jeg oppfatter han nå som truende, lar jeg ham få se på kortet.  

De er samlet rundt meg alle tre, alle snakker i munnen på hverandre, og en kommer med en bærbar kortterminal. Han setter inn kortet i terminalen, og etter litt sier han at det ikke virker. 

Han spør deretter etter om jeg har et annet kort som kan brukes.  Det svarer jeg benektende på. De spør aldri om pinkode. 

En av dem sier at ved å bruke dette kortet vil jeg ha en verdensomspennende garanti på varene i fem år.  Jeg svarer på nytt at jeg ikke skal ha noen varer. 

Nå virker alle sinte og irriterte, spesielt han som sier at han er ingeniør, og som jeg etter hvert oppfatter som sjefen.

En av dem henter en annen betalingsterminal, han sier at de skal prøve på nytt med denne da de ikke får brukt den første. De spør på nytt etter legitimasjon, noe jeg på nytt sier at jeg ikke har med meg.  

De trekker kortet, og belaster kontoen med det jeg trodde var 1275 NOK, uten at jeg har gitt de noen pinkode eller skrevet under.  

I løpet av noen få minutter er jeg plutselig blitt pådyttet et kamera og flere «gaver». Disse må de skrive opp på en nota på grunn av garantiene, sier han. 

Nå må jeg også ha minnekort til kameraet, og et til nettbrettet.  Når jeg sier at dette kan jeg kjøpe hjemme, blir stemningen igjen amper. 

Fire minnekort blir plukket fram, hver på 8192 megabyte. Jeg skal få det fjerde som gave.  Prisen på de andre skal være 255 norske kroner. 

Etter det som føles som en evighet er de ferdig, han fjerner prislapper fra varene, hiver emballasjen og pakke alt i en pose. 

De andre jobber i bakgrunnen, en fyller ut to notaer.  Jeg får beskjed om å skrive under både øverst og nederst på disse. Jeg vil ikke, men får streng beskjed om at ellers gjelder ikke garantiene. 

På et tidspunkt er mann nr. fire kommet inn igjen sammen med mannen min og kikkerten.  Etter litt spør de meg om kontaktinformasjonen min. Når jeg spør hvorfor, får jeg til svar at det er for å sende meg dokumentasjon og kvitteringer, da de ikke får skrevet det ut der og da. 

Jeg forstår at dette er tull, men er etterhvert både redd og skremt, og jeg gir de mailadressen og mitt mobilnummer. 

«Elektroingeniøren» trekker fram et batteri og påstår at jeg må ha dette i tillegg, da det som sitter i kameraet er for dårlig.

Jeg protesterer, men til ingen nytte. Mannen min virker utilpass i situasjonen, rister på hodet.

Selgeren forlanger på nytt et beløp for batteriet, nå har han skiftet til euro, og jeg tror det var 40 euro. Jeg protesterer på nytt.  

Han overhører meg og legger batteriet i posen. Mannen min finner fram, og gir han tilslutt en 10 euro-seddel, for å komme vekk. Dette blir akseptert. 

På vei ut ser jeg at de har lagt første siden av de notaene de har skrevet, og som jeg måtte signere, på toppen av en hylle. Disse napper jeg med meg i det jeg går ut.  

Vel tilbake på hotellet ser jeg over det jeg har kjøpt og fått. Sjekker litt ved hjelp av Google. 

Kameraet er et Kina-produsert kamera, disse selges på kinesiske salgssider på nettet for priser fra omkring 10 USD pr. stk. ved kjøp av 100 stk. De leveres med forskjellige, for oss ukjente produkt/merkenavn.  

Det andre vi fikk med var et Samsung nettbrett, fire minnekort med liten kapasitet, og to dårlige kikkerter, et par vesker/etui, varer som ingen av oss ønsket. Har fått vurdert alt til å ha en samlet verdi på maksimalt NOK 4000.-.  

Når jeg kommer inn på nettbanken min, er det første jeg gjør å sperre minibankkortet mitt. Jeg ser imidlertid at de har belastet kortet mitt for tre uttak.  Totalt NOK 19 669,86 / 2025 €.  De har tømt hele kontoen min uten at jeg har gitt noen tillatelse!   

Det ble IKKE kjøpt noe mer på denne turen, og julen ble ikke slik jeg hadde håpet.   

Jeg har anmeldt saken til politiet etter at jeg kom hjem.  Jeg har også tatt det opp med banken min, uten at jeg vet hvordan utfallet blir.    

Føler meg utrolig dum, har jo lest og hørt om dette tidligere, og mente at dette aldri ville hende meg ...

Disse menneskene burde det settes en endelig stopper for, de ødelegger for alle de som er seriøse og driver butikker.»

Har flere butikker

Svindlerne som nordmenn forteller historie etter historie om til Canariajournalen, opererer etter det Canariajournalen kjenner til i minst seks butikklokaler i Puerto Rico og Puerto de Mogan, alle med samme eierfamilie.

Denne informasjon er hentet fra forretningsregisteret i Las Palmas, hvor det ikke er oppgitt kontakttelefon for selskapene.

Beveger seg mellom butikkene

Noen av selgerne ser ut til å rotere mellom butikkene, og kortterminaler som blir brukt ser også ut til å bli flyttet fra butikk til butikk.

Ofte er det ikke samme butikknavn på kvitteringene som på butikken hvor svindelen er utført.

Ikke bare nordmenn som blir lurt

Julen er en gyllen tid for svindlerne på Gran Canaria, men de opererer tilsynelatende året rundt.

De fleste historiene Canariajournalen får høre om er naturlig nok fra nordmenn, men vi hører også fra folk fra andre nasjoner som er blitt lurt.

Her er imidlertid en historie om et annet norsk par som ble lurt under en feriereise denne julen, fortalt til Canariajournalen av en nordmann som hjalp dem. Alle ønsker å være anonyme.

Skulle bare kjøpe lader

Nordmennene hadde glemt laderen til mobiltelefonen og gikk inn i en elektronikkforretning som ligger ved Plaza de Dr. Pedro Betancor Leon i Puerto de Mogan, for å kjøpe en ny.

Selgeren var hyggelig, blir det fortalt, og snakket godt engelsk.

Han tilbød paret mye de ikke hadde planer om å kjøpe, men prisen syntes attraktiv. De endte opp med kjøp av et videokamera, et nettbrett og en kikkert for 290 euro.

Belastet kortet med 1000 euro for mye

Kjøperen dro frem sitt kredittkort og kortet ble dratt. Selgeren rev av papirstrimmelen på terminalen og ba kjøperen om å signere den mens han holdt papiret i ro på disken.

Deretter gikk selgeren inn på kontoret og håndskrev en kvittering.  Stor var kjøperens overraskelse da beløpet ikke lenger var 290, men 1290 euro.

Ble forbannet

Kjøperen ble forbannet da han forsto at han var blitt lurt, men selgeren ønsket ikke å gjøre om handelen. 

Siden kjøperen truet med å gå til politiet, tilbød selgeren et avslag på 175 euro for at han ikke skulle gjøre det. Han skal ha sagt at det er en seriøst forretning som ikke ønsker problemer med politiet.

Avslaget på 175 euro ble notert på kvitteringen.

Fikk hjelp til å ordne opp

Etter handelen fikk paret hjelp av en annen nordmann, som ringte sin spanske advokat. Advokaten rådet dem til å få annullert salget.

Med hjelp av en lokal innbygger som snakker godt spansk, ble politiet i Mogán oppringt. Politiet ga ekteparet beskjed om å vente ved forretningen og sendte ut en Guardia Civil-bil med to polititjenestemenn.

Selgerne stakk av

Da bilen parkerte foran forretningen, skal flere av selgerne raskt ha forduftet. Kun en selger ble igjen, men det var ikke den personen som hadde forestått salget.

Etter å ha fått en rask orientering ba politiet om å få den norske kjøperens pass og kvittering og gikk inn i forretningen. Flere selgere kom etter hvert tilbake til forretningen.

Fikk tilbake pengene

Kort tid etter ble nordmannen bedt om å komme inn, og fikk beskjed om at forretningen annullerte kjøpet.

1115 euro ble ført tilbake på nordmannens konto. Dermed fikk saken et heldig utfall. Ikke alle som henvender seg til Canariajournalen om denne typen svindel har vært like heldige.

Canariajournalen har ikke lyktes i å få kontakt med innehaverne av butikkene som er omtalt i artikkelen.