Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 30

Rød, tynn og ekkel

Det blåste kraftig på toppen av sanddynene i Maspalomas, noe det ofte gjør akkurat i dette området.

Vinden, om den er for sterk, kan noen ganger begrense oppslutningen på den kjente nudistranden som strekker seg utover den sørlige delen av den enorme, ørkenaktige stranden.

Men denne dagen, med calima og ekstrem varme, var det tjukt av nakne mennesker som lot varmen og vinden svøpe kroppene deres. Nudistene liker å ligge helt nede i vannkanten av to enkle grunner:

Det er lett å ta seg et bad, men enda viktigere, man er godt eksponert mot alle de vanlige turistene som nysgjerrig går tur langs vannkanten, tvers gjennom nudistleiren.

Det var tydelig for Julia at de fleste nudister elsker å vise frem de nakne kroppene sine. Spesielt kjønnsorganene. De legger seg ofte med sprikende bein rett ved gangveien, nesten som om de ber om å bli glant på, eller enda bedre, fotografert og filmet av forbigående turister.

Playa del Inglés og Maspalomas har i løpet av det siste tiåret blitt et av de mest populære internasjonale møtestedene for homoseksuelle. Mange av dem kommer til Gran Canaria bare for feste hele natten, og deretter sove ut rusen på stranden gjennom dagen.

Omsetningen av narkotika er formidabel i disse områdene, både på natt og dagtid.

På grunn av vinden hadde mange nudister trukket litt opp fra vannkanten og i stedet funnet ly mellom de store sanddynene. Mange homoseksuelle par lå i grupper, lett tilbaketrukket mellom to digre sanddyner. Julia lå på et lite håndkle midt en slik gruppe.

Hun var alene og splitter naken. Flere lesbiske damer hadde vært borte og snakket med henne i løpet av den tiden hun hadde vært der. Hun hadde vært blid og i møtekommende, uten å slippe noen inn på seg.

Som oftest satt hun og fiklet med mobiltelefonen. Om man ikke studerte henne inngående, ville man tro at hun var opptatt med å sende sms eller snakke med venninner.

Men Julia var aldri opptatt av så enkle ting. Hun lå ganske tett innpå et homoseksuelt par som hadde rigget seg til med parasoller, tepper, kjølebager og musikkanlegg. Den eldste av de to mennene var i begynnelsen av førtiårene, overvektig, solbrent og med en liten, tynn pikk som hele tiden stakk opp.

Julia hadde aldri sett en erigert grisepikk, men hun forestilte seg at den måtte se omtrent sånn ut. Rød, tynn og ekkel. Den andre personen under parasollene var bare en ung gutt, antakeligvis ikke mer enn femten, seksten år gammel.

Julias mobiltelefon var helt ny, med godt kamera, video og stort minnekort. Hun latet som om hun snakket i telefonen, samtidig som hun filmet personene under parasollene hver gang de var intime.

De to var ikke et tilfeldig offer. Hun hadde fulgt etter dem fra tidlig på morgenen. Den eldste av dem var lærer ved den tyske skolen i Las Palmas, og Julia hadde funnet ut at han var storlanger av dop til både skoleelever og tilreisende turister.

Paret var så opptatt av hverandre at de antakeligvis ville vært godt i gang med seksuelle aktiviteter, om det ikke hadde vært for at de ofte ble avbrutt av menn som kom bort til plassen deres.

Julia hadde fort forstått at den midterste kjølebagen inneholdt et lager med dop, og at den jevne strømmen av menn var kunder, kliss nakne, med eurosedler gjemt i sine knyttede never.

Hun filmet et salg da telefonene hennes ringte. Det var ubeleilig og irriterende, spesielt siden hun visste at det var Vivian som fortsatte å mase.

Hadde hun ikke akkurat bedt ham om å dra til helvete? Hun avviste samtalen, men latet som om hun tok den, og pratet fiktivt i noen sekunder med en fantasi venninne.

Opptaket var ødelagt, men mennene ved siden hadde ikke blitt mistenksomme. Hun forbannet Vivian, og la telefonen på håndkledet foran seg. Den kom snart til å skrike igjen. Hun lurte på hva hun skulle gjøre. Vivian hadde hørtes ganske desperat ut. Det var han sjelden.

Displayet på telefonen lyste opp et øyeblikk før den begynte å ringe. Navnet til Vivian blusset opp i det hun tok i mot samtalen.

”Jeg har ikke tid til pisspreik,” sa hun.

”Og jeg gidder absolutt ikke å være noe muldyr for dine laster. Jeg henter og bringer ikke!”

”Julia.”

Stemmen til Vivian var streng, opprevet og nervøs. Alt på en gang. Det var ulikt Vivian. Hun lot ham prate.

Jeg sier dette bare en gang! Dette gjelder ikke bare mitt liv, det gjelder ditt liv også…”

”Jeg er på nudiststranda i Maspalomas,” sa Julia. ”Kan vi ikke ta dette i kveld.”

”Julia,” gjentok Vivian.

Han la et trykk på navnet hennes som hun aldri hadde hørt før.

”Hvis du ikke gjør som jeg sier, er det ikke sikkert at jeg lever i kveld!”

”Du dør ikke av litt abstinens,” sa Julia.

”Tvert i mot så har du godt av det, og det ville vel være første gangen også.”

”Legg av!”.

”Hva faen får deg til å tro at du kan kommandere meg rundt? Jeg er snart nitten…”

”Og du har levd hele livet i luksus, hvordan vil du like å tilbringe resten i fattigdom?”

”Hva er det du snakker om? Se deg om, det finnes ikke fattige i vår verden. Det er ikke mulig å bli fattig her, uansett.”

”Du er en forbanna, bortskjemt drittunge. Hvis jeg dør, hva vet du om våre bankkontoer, hvordan pengene kommer inn, hvem som skal betales, hvordan du betaler for hus, biler …du kan faen ingenting annet om økonomi enn å bruke kredittkort som jeg betaler for …Hva vet du om den virkelige verden? Ingenting!”

”Dra til helvete!” sa Julia.

”Ja, og når det skjer, så er du aleine her i verden… Og så kan du forsøke å trøste deg med at det ikke finnes noen verdier igjen etter meg. Jeg sier det igjen: INGENTING. Ikke noe sted å bo, ikke en bil, ikke en båt, ingen kreditt, verken for klær eller mat. Tror du at du er kvalifisert til å ta på deg en vaskejobb på et hotell, eller for noen velstående mennesker i Las Palmas? Ikke jeg heller! Du veit jo faen ikke en gang hvordan en vaskeklut ser ut!”

”Hva er det du har gjort?”

 Julia gravde med føttene i den varme sanden. Hva var det han snakket om? Hun fikk lyst til å grave seg ned, dekke hele kroppen med sand.

”Hva har du gjort, jævla idiot?” skrek hun, og kastet telefonen fra seg i sanden. Hun angret med en gang, og plukket den opp igjen.

”Er du der?” sa hun nervøst.

Folk stirret på henne. Hun ignorerte blikkene deres.

”Ja …”

Vivians stemme var usikker. Det ble stille. Lenge.

 ”Hva har du gjort?”

Julia måtte kjempe for å høres normal ut. Hun klarte det ikke.

”Vi har veldig dårlig tid, men hvis du hjelper meg, kan vi kanskje klare å rette opp alt sammen. Vi er kjøtt og blod, Julia … Vi må stå sammen …det er vårt eneste håp!”

”Men hva er det du har gjort…?”

”Lover du at du hører ferdig… på det jeg har å si? Uten å avbryte eller å legge på? Lover du?”

”Ja,” sa Julia.

Hun trakk knærne opp og inntil seg, og krøkket seg sammen mens hun lyttet til hva Vivian hadde å fortelle. Etter hvert som han snakket kjente hun hvordan sinnet boblet opp inne i henne. Var vettet i ferd med å forlate henne?

Hjernen kjentes ut som om den allerede hadde tatt fyr. Kanskje var hun allerede gal? Det var uutholdelig varmt, og hun hadde vanskelig for å tenke klart, men hun fikk med seg alt han sa.

Etter at Vivian hadde avsluttet samtalen ble hun sittende å stirre tomt fremfor seg en liten stund. Ute av stand til å samle seg, og gjøre det Vivian hadde befalt.

Hun ble rykket tilbake til virkeligheten ved at den fete læreren plutselig reiste seg opp, og annonserte høylydt at han ville gå ned til havet og ta en dukkert. Han reiste seg opp, kysset den ungen gutten på munnen, og vasset avsted gjennom den løse sanden.

Julia reiste seg fort, og rasket sammen sakene sine. Med en gang tjukken var ute av syne, strente hun over mot der hvor den unge gutten satt.

Hun gikk litt til siden for parasollene, og et øyeblikk virket det som om hun ville passere plassen til de to langerne. Men akkurat da hun var på siden av oppakningen, lot hun som om hun mistet fotfestet i den løse sanden. Hun falt over på siden, rett mot den midtre av kjølebagene.

Med et lite skrik sparket hun kjølebagen overende slik at innholdet sprutet utover i sanden. Hun spratt opp på beina igjen, og lot som om hun ville rette opp fadesen. I stedet tråkket hun alt innholdet ned i sanden.

”Was ist los?” ropte den unge, tyske gutten.

Han kravlet seg forferdet opp på kne. Julia tok ham i hånden og hjalp ham opp. Hun dro ham mot seg, og i det hun hadde kroppen hans tett inntil sin, kjørte hun det høyre kneet så hardt hun kunne opp i skrittet hans.

Gutten ga fra seg et rått stønn og gikk direkte ned i knestående. Ansiktet hans var en eneste stor grimase. Han blottet tennene i smerte.

Julia så på ham i vemmelse et kort øyeblikk, før hun moste kneet sitt inn mellom tennene. Hun hoppet over gutten og løp så raskt hun kunne bort mellom sanddynene.

Neste uke: En stadig mer panisk Iris forsøker å finne Marisol og datteren, Elena. Hun er redd Vivian kan ha gjort dem noe.

Klikk her for å lese tidligere kapitler