Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 29

Marisols bil

Taxisjåføren bannet høyt. Iris hadde tilbudt ham ti euro ekstra hvis han klarte å kjøre fra flyplassen til Finca Artiles på under tjuefem minutter.

Sjåføren hadde lenge trodd han skulle klare det, men en innsnevring rett ovenfor Santa Brigida gjorde at trafikken bare ble sluppet frem i en retning av gangen.

En gravmaskin fjernet noen steiner langs veien, og den store doningen dannet kø både oppover og nedover. Sjåføren ropte noen forbannelser til en arbeider som stod med et stoppskilt i hånden, men kom på at vinduene var lukket på grunn av aircondition, og tutet iltert i stedet.

Iris stirret engstelig ut av vinduet, usikker på hva hun skulle gjøre når hun kom tilbake til fincaen. Skulle hun late som om hun oppdaget hva som hadde skjedd nå, eller skulle hun fortelle Vivian hva hun hadde hørt og sett?

Hun skjøv den ubehaglige tanken fra seg. Det viktigste var å komme Marisol og den lille datteren hennes til unnsetning. Hvordan hun skulle takle Vivian hadde hun ingen formening om, bortsett fra at hun hadde bestemt seg for at det måtte hun klare.

En liten stund hadde hun vurdert å gå til politiet og fortelle hva hun hadde opplevd, men tanken gjorde henne redd. Hva om hun tok feil? Kanskje mannen hadde gått til angrep på Vivian, og at slaget med golfkøllen bare var selvforsvar?

Kunne Vivian ha en god forklaring på det som hadde skjedd? Var det hun – igjen – som ville bli avslørt som den svakeste personen, den som alltid flyktet fra problemene?

Det ekstra minuttet de måtte stå i kø føltes som en evighet. Bilene ble vinket frem, en etter en, slik at de sakte kunne snegle seg forbi gravemaskinen. Omsider var de forbi.

Sjåføren kikket på klokken, og ga gass. Han hadde ennå håp om å tjene de ekstra euroene.

Taxien braste gjennom porten til fincaen og kjørte hurtig opp alleen. Iris kikket på mandeltrærne og den fantastiske oppkjørselen.

Ville hun virkelig bare stikke i fra dette vidunderlige stedet? Var det fordi hun innerst inne håpet at Marisol ville sørge for at Vivian kom i fengsel, og at hun bare skulle kunne returnere fra Norge som en formådd hustru, uforstående til det hele?

Var det hennes egoisme, lysten på å overta stedet, og ikke omtanken for Marisol og datteren som hadde fått henne til å snu og reise tilbake?

Herregud, var hun sånn?

Hun visste ikke svaret.

Bilen svingte opp, helt inntil hovedinngangen. Iris ga sjåføren ti euro ekstra, uten å sjekke om han hadde rukket å få henne frem rast nok til å fortjene den avtalte bonusen. Hun dro med seg bagen og hoppet ut av taxien.

Ved hjørnet av huset kunne hun skimte bakdelen på Marisols bil. Iris kjente en enorm lettelse i kroppen. Uroen slapp taket i mellomgulvet. Marisol var i huset fremdeles.

Heldigvis.

Da var de to. To til å hanskes med Vivian.

Iris løp opp trappen. Døren var ulåst og stod på gløtt. Hun fortet seg inn i hallen. Det var fremdeles masse blod på gulvet, men hun så ingen tegn til Vivian eller Marisol. Huset virket plutselig uendelig stor og tyst.

Hun lyttet.

Det var helt stille.

Ingenting. Ikke en gang den sedvanlige buldring fra bassen i Julias stereoanlegg. Tanken på å møte Julia skremte henne. Hun kikket seg rundt. Hvor skulle hun lete?

Hun vurderte spørsmålet i noen sekunder, men fikk for seg at det ville være bedre å sjekke hvor mange biler som fremdeles var på fincaen. Bilparken ville fortelle hvor mange personer som var på eiendommen.

Hun kikket på blodet på gulvet. Kroppen var tydelig blitt slept bortover. Hvor i all verden var det blitt av Vivian og Marisol? Hun snudde seg og skottet mot utgangsdøren. Hadde de tatt med seg den døde personen ut av huset?

Jo, blodsporene førte definitiv ut gjennom døren. Iris forsøkte å se for seg forskjellige scenarioer. Hva kunne ha skjedd? Vivian hadde vært i dette rommet med liket, da plutselig Marisol og hennes lille datter kom inn. Hvordan reagerte han på det?

En lyd utenfra avbrøt tankerekken hennes. Lyden var lav, men intens. Nesten som et desperat skrik fra et menneske eller et dyr. Iris stod helt stille og lyttet, men kunne ikke høre noe mer.

Med forsiktige, lydløse skritt gikk hun gjennom hallen og ut på trappen. Det var fremdeles stille. Ingen tegn til liv noe sted. Hun gikk ned trappen og kikket bort på bilen til Marisol. Den stod parkert halvveis oppe på plenen.

Hvorfor?

Kunne Marisol ha forsøkt å stikke av, men blitt overmannet av Vivian?

Eller? Var ikke mannen død? Hadde Marisol kommet kjørende og møtt Vivian i døren med den skadede personen, bare svingt opp på plenen, og stormet til for å hjelpe? Kunne de være på vei til sykehuset i Vivians bil? Iris begynte å gå mot bilen til Marisol.

I det samme skjøt to katter ut av en hekk på siden av huset. Den første bråstoppet og rullet rundt. Den andre kastet seg over den første, freste vilt et øyeblikk, før begge spratt opp og spant tilbake inn i hekken. Inn i skyggen, bort fra solen.

Selvfølgelig. Det var kattene hun hadde hørt. De hadde syv katter som bodde fast på fincaen, og de ble stadig flere. Hun hadde forsøkt å snakke med Ricardo om å få dem kastrert …snakket med Ricardo …

Ricardo.

Hvorfor hadde hun ikke tenkt på ham før? Hun måtte få hjelp av Ricardo. Telefonnummeret hans stod på blokken med papir som alltid lå ved siden av fasttelefonen i hallen. Hun snudde, løp opp trappen, inn i hallen og fant blokken og nummeret. Ivrig tastet hun inn sifrene.

Hun trippet mens hun ventet på at Ricardo skulle svare. Det ringte lenge. Veldig lenge, og for hvert signal om passerte uten at noen tok telefonen, kjente hun et stikk i brystet. Til slutt gikk samtalen rett til en svarer.

”Soy Iris,” sa hun etter pipesignalet.

”Ricardo, llamarme pronto! Ring meg kjapt.”

Iris leste opp mobiltelefonnummeret sitt på spansk, slang fra seg telefonen og løp ned i garasjen. Det var bare to biler parkert i enden av det store rommet. Iris bet seg i leppen. Det betydde at det ikke var noen personer på fincaen.

Men hvor var de?

Neste uke: Vivian forteller datteren at han har drept en mann og trenger hjelp til å levere store mengder narkotika.

Klikk her for å lese tidligere kapitler