Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 25

Før hun smelter

Marisol kunne ikke vente. Det var innlysende. Hun måtte foreta seg noe vesentlig. Umiddelbart.

Munnen hennes var helt tørr. Hun smattet et par ganger uten fuktighet, og tenkte på hvordan Elena hadde det i den varme bilen. Hva slags planer Vivian hadde, var uinteressant.

Ikke kunne hun heller forvente at Ricardo hadde hørt beskjeden hun la igjen. Kanskje han ikke hadde tatt telefonen? Kanskje gikk den bare rett til svarer? Kanskje skjønte han ikke hva hun sa? Eller kanskje lyden ble for dårlig fordi hun hadde mobilen i lommen mens hun snakket?

Hun hadde i alle fall snakket høyt og forklarende, men hva om han bare trodde hun tullet, at det hadde rablet for henne? Kanskje han ikke forstod noe av det hun prøvde å fortelle ham? Hun visste ikke hva responsen hadde vært, og derfor kunne hun ikke ta hensyn til det.

Vivian hadde ikke en gang forsøkt å forstå hva hun pratet om på spansk. Han hadde bare sett på henne med fandenivoldske øyne, viftet med pistolen og bedt henne holde kjeft.

Hun var alene.

Det var ingen grunn til å forvente at flaks skulle redde henne. Hun hadde mest lyst til å skrike høyt og hamre løs på Vivian, få ham til å snu, få ham til å forstå, få ham til…

Marisol ble brått helt desillusjonert. Skjebnen eller Gud ville ikke komme til å hjelpe henne. Vivian hadde enorme problemer. Hans var like store som hennes. Han kjempet for sitt eget liv. Hva var det egentlig som hadde skjedd? Hvorfor hadde han drept den mannen?

Tanken ga henne pustevansker.

Det spilte ingen rolle. Han ville bli kvitt liket, det var opplagt. Om han hadde hatt andre planer, ville de vært hos politiet eller på sykehuset nå. Brystet hennes snørte seg. Leppene dirret. Hun var i ferd med å bryte sammen. Hva han planla var ikke lenger gjetning. Når han var kvitt liket, måtte han også fjerne vitnet.

Motorveien åpnet seg som et stor hull foran henne, airconditionen i bilen strupte henne. Hun ville aldri komme tilbake til Elena. Det visste hun nå. De var begge dødsdømt.

Etter at de hadde passert flyplassen, tok Vivian plutselig av til høyre, på den første avkjørselen mot Carizal. Derifra svingte han opp mot Ingenio og Agüimes. Det var samme veien som hun og Ricardo kjørte hver dag for å komme til og fra jobb.

Hvorfor?

Kunne alt dette ha noe å gjøre med Ricardos merkelige oppførsel i det siste? Var han innblandet i dette? Var de på vei hjem til dem? Nei, nei, nei! Hun holdt på å bli gal.

Ved innkjørselen til Ingenio var det en stor rundkjøring, og Vivian ble nødt til å tilpasse seg den øvrige trafikken. Porschen ble liggende midt i en strøm av biler som sneglet seg inn i byen.

Trafikken var jevn, uten noen stopp i kryss eller rundkjøringer. Snart passerte de politistasjonen. En fem, seks politibiler var parkert langs fortauet, men Marisol kunne ikke se noen politimenn.

De fortsatte inn i byen, opp gjennom hovedgaten, forbi Bar Lopez, og ut på den andre siden. Vivian holdt pistolen halvveis rettet mot henne. Han holdt den lavt, slik at den ikke kunne sees utenfra.

Varmen fikk folk til å være innendørs. Byen kunne nesten virke forlatt, hadde det ikke vært for dusinvis av biler som sakte snek seg gjennom gatene.

Marisol kikket på panelet for åpning av vinduer og låsing av dører. Hvis hun var kvikk, kunne hun kanskje låse opp dørene med venstre hånd og samtidig lukke opp døren ved siden av seg med høyere? Det burde gå i én rask bevegelse.

Uten å snu på hodet, skottet hun ned mot pistolen. Hvor stor sjanse var det for at Vivian ville bruke den? Ville han virkelig skyte henne?

Antakeligvis.

Hva hadde han å tape? Ingenting. Hun hadde mer å miste. Hva er et liv verdt? Hennes eget var kanskje ikke så mye å snakke om, men Elena… Hvis Marisol hadde klart å drepe Vivian der og da, ville hun helt klart gjort det.

Uten å tenke seg om, med kaldt blod, bare på morsinstinktet. Men det var han som hadde våpen, og han var mann - og sterkere. Sjansene for at hun kunne klare å overmanne ham var små. Uendelig små, det forstod hun.

På veien ut av Ingenio fikk de plutselig rød lys i et kryss. Gaten de stoppet i, var enveiskjørt. De hadde ingen biler foran, men en lang rekke bak.

Marisol stirret på trafikklyset. Hun hadde ikke hatt mot nok til å prøve på noe tidligere. Nå lot hun trafikklyset bestemme. Hun hadde ingen plan eller formening om hva hun skulle gjøre, bortsett fra at hun måtte bort fra Vivian.

I det lyset skiftet, og bilen satte seg i bevegelse, la hun en finger på de automatiske låsene, samtidig som hun grep dørhåndtaket med den andre hånden. Raskt vippet hun over dørlåsen, rev opp håndtaket og slengte skulderen, med hele sin tyngde, mot døren.

Døren svingte opp og Marisol veltet ut i gaten. Hun traff asfalten med skulderen og hodet først, rullet rundt og trakk til seg beina i refleks, redd for å bli overkjørt. En stikkende smerte ilte fra albuen opp til skulderen, og hun kakket tinningen i fortauskanten.

Porschen måtte kjøre forbi noen parkerte biler før Vivian fikk svingt til siden og opp på fortauet. Marisol krabbet på alle fire inn mellom to biler som stod parkert langs gaten og stakk hodet forsiktig frem for å se hvor det ble av Vivian.

Under bilene så hun føttene hans komme ut av Porschen, løpe rundt bilen og inn på fortauet. Marisol krøp tilbake og kom seg opp på beina. Sammenkrøket, med hodet lavt, løp hun på utsiden av de parkerte bilene, mot trafikken.

Etter tre biler stoppet hun, huket seg ned over panseret på en personbil og kikket etter Vivian gjennom vinduene på bilen. Han kom raskt nedover fortauet i retning mot henne, men kikket hele tiden inn i butikker og restauranter for å se om hun gjemte seg noe sted.

Langsomt gikk han opp trappen til restauranten El Paladar og kikket inn gjennom døren. Marisol benyttet sjansen. Mens han stod med ryggen til, krysset hun gaten og løp inn på en åpen plass på andre siden.

Plassen var avsatt til et hus noen hadde begynt på, men ikke fullført. I stedet var den full av bygningsmaterialer og parkerte biler. I bakkant var plassen avgrenset med en liten mur, og stengt med et gjerde på toppen.

Marisol løp inn blant bilene og kastet seg ned på bakken. En av bilene var en varebil med høyt understell, nok til at hun klarte å presse seg innunder.

Hun peste og stønnet – drivvåt av svette og så tørr i halsen at det kjentes ut som om hun forsøkte å svelge sand. Det prikket i tinningen og hun merket at hun ble våt i håret på høyre side. Hun tok på fuktigheten. Det var blod.

Kakket i asfalten måtte ha vært hardere enn det hun trodde. Febrilsk lette hun fram mobiltelefonen fra lommen – livredd for at den skulle være skadet. Men telefonen var hel. Hun fomlet litt med den, mens hun tenkte på hvem andre enn Ricardo hun kunne ringe.

Det var mørkt under bilen og hun måtte vri litt på hodet for å kunne se bedre. Hun så dem med en gang hun vred på hodet – skoene til Vivian. De var i ferd med å krysse gaten, over mot den åpne plassen.

Hun stirret.

Han var for nærme til at hun kunne bruke telefonen.

Skoene kom hurtig mot varebilen.

Hun snudde seg og målte avstanden til muren og gjerdet. Kunne hun klare å nå dem, før han var kommet skikkelig inn på plassen?

Hun begynte å krabbe frem da hun kjente at hun ble hengende fast i noe under bilen. Panikken grep henne. Hun rev seg løs, kravlet av gårde, snublet, falt – hulket av fortvilelse, kom seg opp, løp mot muren, hørte lyden av jagende føtter bak seg.

Med et par byks var hun fremme ved muren, hoppet opp og grep gjerdet. Hun skulle til å svinge seg over, men hadde mobilen i den ene hånden. Fortvilet forsøkte hun å putte den i bukselommen, men det var for trangt og hum mistet grepet. Mobilen falt, traff noen mursteiner og spratt ned mellom muren og noen plankebiter.

Hun stirret vantro etter den.

Det var ikke tid til å plukke den opp. Hun grep toppen på gjerdet med begge hender og satte en fot i nettingen. Solen sved i nakken og håret.

Hun kjente lukten av sin egen kropp – svette og blod – blande seg med lukten av sand og diesel, før hun spente fra og kastet seg over gjerdet. Kroppen hennes traff bakken med et smell. Hoften kjentes ut som om den ble slått ut av ledd, men hun klarte å kravle seg opp.

Vivian var ennå ikke kommet frem til muren. Hun kikket seg tilbake, og haltet så raskt hun kunne inn i dekning bak nabohuset.

Ute av syne fra den åpne plassen forsøkte hun å få orden på tankene. Hodet kjentes ut som en tombola. Spørsmålene bare veltet frem; hadde Vivian sett henne, hvor lenge var det siden hun parkerte bilen, hvordan var det med Elena, hvor kunne hun få hjelp, skulle hun gjemme seg eller løpe?

Hun valgte det siste. Angsten hjalp henne av sted. Hurtig humpet hun forbi noen hus, bort til en port i et gjerde. Porten førte inn til en kjøkkenhage. Hun åpnet den. Flekken var ikke stor og plassert direkte inntil baksiden av et hus.

Det var ingen dør inn til huset fra hagen, men det var en port på den andre siden også. Porten førte direkte ut på den samme gaten hun kom fra.

Marisol lyttet. Noe raslet borte ved gjerdet hun nettopp hadde forsert. Hun kunne ikke ta sjansen på å vente. Raskt hinket hun gjennom kjøkkenhagen, åpnet porten og tittet ut på gaten. Vivian var ikke å se. Ingen andre, heller. Det var stille og folketomt overalt.

Tvers over gaten, litt lengre nede, lå det en møbelforretning. Gjennom utstillingsvinduet kunne Marisol se at det var mennesker der inne. Butikken var redningen.

Hun krysset gaten, og løp inn i møbelforretningen. Det var tre personer inne i lokalet; et eldre ektepar ble ekspedert av en tykkfallen ung kvinne i for trange klær. Alle tre skvatt til da Marisol kom stormende inn.

”Ring etter politiet,” ropte Marisol.

De tre så forferdet på hverandre. Ingen reagerte. Den tykkfalne kvinnen var tydelig irritert over å bli forstyrret midt et salg. Hun ristet oppgitt på hodet og tok noen skritt mot Marisol, som om hun hadde tenkt å vise henne ut av butikken.

”For Guds skyld, ring etter politiet!”

Stemmen til Marisol pep, bedende.

”Ring etter politiet!”

Kvinnen reagerte fremdeles ikke. Hun kikket unnskyldende bort på kundene og trakk på skuldrene, som for å vise at dette var utenfor hennes kontroll.

”Hva skjer?” sa hun. ”Hvorfor skal du ha tak i politiet?”

Marisol forsøkte å snakke, men munnen var helt tørr.

”Mi hija,” stønnet hun. Stemmen var ru og svak.

”Datteren min… hun dør!”

Den tykkfalne kvinnen sperret øynene opp. Et barn i fare, det var noe annet. Men ett var hun ivrig. Hun hastet bort til kontorpulten sin og plukket opp en telefon. Etter å ha kastet et blikk på en liste med telefonnummer, begynte hun å taste hurtig. Men etter noen sekunder stoppet hun uventet, la på røret og stirret ut av vinduet.

”Å nei,” hikstet Marisol.

Hun var sikker på at Vivian var rett bak henne.

Den tykkfalne kvinnen smilte og pekte ut av vinduet. Marisol snudde seg og fulgte henvisningen fra hånden hennes med blikket. Ute i gaten hadde en politibil stoppet for rødt lys.

”Der har du politiet,” sa kvinnen og smilte.

Marisol begynte å gråte. Alt var over. Hun tørket tårene og gikk ut av butikken. Det var en konstabel i politibilen. Marisol kjente ham fra Agüimes. Han het Estéban, og bodde i komplekset ved siden av det hvor Marisol og Ricardo hadde leilighet.

Marisol smilte bredt og vinket energisk til ham. Hun skulle til å bykse ut i gaten, da en arm grep fatt rundt henne. Vivian kom brått på bakfra og presset henne inn i armekroken sin. Hun kjente pistolmunningen, fra den andre armen, stikke inn rett under ribbeina.

Marisol ville rive seg løs og skrike. Men en redselsfull tanke stoppet henne: hun var den eneste som visste hvor Elena var, og tiden for å redde henne var i ferd med å renne ut.

Estéban smilte og vinket tilbake. Han visste at Marisol jobbet for en engelske familie, men han hadde aldri sett arbeidsgiveren hennes før. Politimannen tutet et kort støt som hilsen, og i det trafikklyset skiftet til grønt, satte han bilen i gir og forsvant bortover gaten, på vei mot Agüimes.

”Fucking Bitch!” sa Vivian.

Han tok nakkegrep på Marisol, og marsjerte henne mot den parkerte Porschen.

 Neste søndag: Ricardo har sabotert vannbaronen og sitter snøvlende full på en bar og hudfletter politikere og maktmennesker, uvitende om at kone og barn svever i livsfare

 Klikk her for å lese tidligere kapitler