Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 24

Selvforsvar

Den sølvgrå Porsche Cayenne Turbo 450-en suste langs motorveien, mot flyplassen. Hastigheten var høyere en gjennomsnittet, og bilen skiftet filer ustanselig.

Vivian hadde puttet pistolen mellom beina og styrte med én hånd. Den andre brukte han til å lete opp noen piller fra brystlommen.

Han vekslet mellom å kikke på veien og ned i lommen. Etter mye romstering fikk han opp to små piller. Han kastet dem inn i munn og svelget begge uten vann.

Bilen var skapt for fart og han kjørte fort, men var fort raskt nok? Hvert minutt var dyrebart. Han forsøkte å se for seg den strekningen han skulle kjøre.

Hvor lang tid ville det ta?

Det var ikke lange avstanden i luftlinje. Diameteren på Gran Canaria er bare femti kilometer, så ingenting er noen gang langt unna.

Men de fleste veiene er smale og svingete, og ofte tar det lang tid å komme fram, selv om det ikke er mange kilometerne man tilbakelegger.

Dit han skulle, langt oppe i fjellene, var veiene ekstra dårlige, med masse svinger og så smalt at det mange steder er umulig å passere en møtende bil uten at en av dem må rygge.

Hvor langt tid ville turen ta? De ville minst bruke femti minutter på å komme fram. Snart ville han passere lageret hvor han hadde plassert båten og dopen, men det begynte å gå opp for ham at han umulig kunne kvitte seg med liket, og samtidig klare å lever dopen til avtalt tid.

Hva skulle han velge?

Det var innlysende. Han kunne ikke laste inn en haug med dop i bilen og kjøre rundt med et lik i baksetet.

Med et lik i baksetet!

Hadde det gått trill rundt for ham? Hadde han drept et annet menneske med overlegg? Nei! Det var selvforsvar! Han var blitt truet mens han var på randen av kollaps, både økonomisk og følelsemessig. Hva annet kunne han gjøre?

Alle som står på kanten av avgrunnen vil kjempe for sitt eget liv. Han var ikke annerledes enn andre som kjemper for å beholde det de har, det være seg enkeltmennesker, land eller religioner. Alle har samme unnskyldning for å drepe. De gjør det for å beskytte sin egen tilværelse. Det er overlevelsesinstinktet.

Han funderte på hvor lang tid det ville ta før liket ville være helt borte, før alle spor var fullstendig vekk? Det ville gå rimelig kjapt, det hadde han både hørt og lest flere steder.

Vivian skulte bort på Marisol. Hun satt som i transe. Stiv og urørlig. Likblek til tross for den naturlige brunfargen.

Faen!

Han likte henne. Hun var alltid blid og imøtekommende. Hennes smittende humør hadde lyst opp morgenene hans mange ganger. Smilet hennes hadde ofte vært som en våt klut på pannen i det han kom krypende ut av sengen etter en hard natt.

Hva skulle han gjøre med henne? Hun var vitnet som kunne sende ham i fengsel. For godt! Hun var minst like farlig som Tim Cox. Hvorfor skulle ikke hun presse ham for penger?

Gudene skulle vite at hun alltid maste om cash.

Nei! Hun var ikke typen til å presse noen. Mannen hennes, Ricardo, var mer usikker, selv om han også virket som en rettskaffen type. Nei, nei, konkluderte han, Marisol ville aldri komme til å presse ham for penger.

Tvert i mot var hun typen som kunne finne på å gå til politiet og fortelle hva hun hadde vært vitne til. Det var enda verre. Hun var den eneste som hadde sett liket. Så snart hallen var skikkelig rengjort, fantes det ingen bevis på at Tim Cox hadde vært på Finca Artiles.

Hvis også Marisol forsvant, ville det ikke finnes noe bevis for at han var en morder. Uten et lik kan ingen dømmes for mord, det var i alle fall hva han hadde hørt.

Han så bort på henne en gang til. Kunne han drepe henne også? Og kunne han bli kvitt to lik? Hvis den gamle bonden i La Taida fremdeles var i live, og ikke fincaen hans var restaurert, ville det ikke være noe problem.

Vivian skulle ønske han kunne snakke med Marisol, få henne til å forstå hva som hadde skjedd. Han var ganske sikker på at hun ville innse at det var en ulykke, og at det han nå gjorde, var helt nødvendig.

Marisol hadde barn selv, hun ville ha forståelse for at han hadde drept en pedofil – alle foreldre har vel det?

Men hvordan skulle han klare å snakke med henne? Var det verdt å ta sjansen på at hun ville forstå? Det var ikke hans skyld at hun ikke snakket engelsk. Hele verden snakker engelsk.

Det var hennes egen feil at hun bare snakket spansk.

Han klødde seg i hode og forsøkte å tenke ut hva som var best. Hvis han kunne få henne til å forstå, være på hans parti, så var han villig til å la henne leve.

Hun fortjente det.

Vivian kikket på klokken. Uansett var tiden i ferd med å løpe fra ham. Hva skulle han gjøre med leveransen til Ngozi Adu? Om han ikke holdt avtalen ville gjengen komme å lete etter ham. Og han var ganske sikker på at de ville gjennomføre truslene.

Dessverre hadde han holdt Ngozi Adu for narr for mange ganger tidligere. Han hadde ikke tatt ham seriøst før han var vitne til hvordan de avstraffet en helt uanselig unggutt ute på parkeringsplassen. Ingenting kunne noen gang fortrenge skrikene fra hukommelsen hans.

Han måtte overholde leveransen. Alt annet ville være selvmord. Mye verre enn å la Marisol gå til politiet. Presset kom fra alle kanter. Han måtte ha hjelp! Iris var på vei til Norge, så henne kunne han bare glemme.

Men Julia var hjemme. Hun var redningen. Julia måtte hjelpe ham, enten hun ville eller ikke.

.

Har du barn?

Gando flyplass var preget av virvar. Turister, pensjonister, handelsreisende og barnefamilier stimlet om hverandre. Irriterte, sultne, tørste eller oppgitte, alle på jakt etter informasjon.

Vaktmannskapet forsøkte å folk til å bevege seg, finne et sted å vente, og ikke hope seg opp i klynger rundt informasjonsområdene. Foreldre forsøkte å få barn til ikke å gråte, men mange skrek likevel som om noen var i ferd med å torturere dem.

Pensjonister i rullestoler brøytet seg vei i mengden, hjulpet av gretne flyplassarbeidere i gule uniformer. Meldinger på spansk og engelsk ble stadig gjentatt over høytaleranlegget. Blandet med opphissede stemmer og ilter barnegråt, skapte det en hvileløs stemning blant de reisende. Iris betraktet det hele, foruroliget og hjelpeløs.

Det fantes barer, coffeshops og butikker overalt rundt henne. Hun tok sikte på en spansk tapasbar, og etter å ha skubbet litt rundt blant frenetiske kunder, klarte hun og få presset seg ned på en barkrakk langs den overfylte baren.

Hun la pass og boardingkort på bardisken, og etter å ha slåss lenge om oppmerksomheten til bartenderen, fikk hun endelig kjøpt en vodka og Cola.

”Tror du vi kommer hjem i dag?” sa en stemme på norsk, nesten helt inntil øret hennes.

Spørsmålet kom fra en mann som stod presset helt opptil ryggen hennes i den overfylte baren.

Iris tok en slurk av drinken før hun snudde seg og betraktet personen som var presset langt innenfor hennes intimsone. Fremtoningen var en mann i førtiårene. Han hadde tjukt, mørk hår, brune øyene og et trivelig smil. Iris snudde på hodet, men svarte ikke.

Mannen pekte på passet på bardisken, og trakk unnskyldende på skuldrene.

”Jeg så at du er norsk,” sa han.

”Vi skal kanskje med samme fly?”

Iris tok en ny slurk av drinken.

”Mulig det?”

”Jeg skal med 14. 50 til Oslo.”

”Jeg også.”

”Det er ingen som kan si når vi kan komme oss av gårde.”

”Jeg kom akkurat. Hva er det som skjer?”

”Etter hva jeg skjønner så er atten hundre spanske flygeledere gått ut i streik. Jeg tror det bare er noen timer det er snakk om, men det har lammet flytrafikken over hele Europa. Det er ikke noe annet å gjøre enn å vente. Vil du ha en drink til?”

”Ja, takk!”

”Frode.”

Mannen skjøv en hånd inn foran brystet hennes. Iris tok tak i langfingeren hans og ristet den lett opp og ned.

”Iris,” sa hun.

Han veivet og vrælte så mye etter kelneren at han omsider fikk bestilt to drinker.

”Vært på ferie lenge?” spurte han.

Iris tenkte seg om, usikker på hvor hun egentlig bodde nå.

”Jeg bor her,” sa hun.

”Jeg har bare vært her en uke, måtte bare komme bort litt, men nå vil jeg hjem.”

Iris svarte ikke. Hun klarte ikke å småprate med den vilt fremmede mannen. Hodet hennes var en eneste røre av gjetninger, motiver og påskudd. Alt kvernet rundt i et uoversiktlig mylder av spekulasjoner og unnskyldninger.

Hadde hun gjort det rette? Var det riktig å flykte, stikke fra problemene? Hun tømte drinken i én slurk.

Hva var det Vivian hadde gjort?

”Det verste er ungene,” sa mannen.

Han var opptatt av å holde samtalen i gang, selv om det ble til at det bare var han som snakket.

”Mhm..,” sa Iris. Fraværende.

Mannen lot seg ikke affisere. Han fortsatte: ”Ingenting er verre enn skuffede småunger. De skulle få lov til å være med til Gardermoen for å hente far for første gang, og så kommer ikke pappa. Tenk deg skuffelsen.”

Iris så plutselig for seg Marisol og Elena som passerte henne og svingte inn i alleen opp til Finca Artiles. De blusset opp på netthinnen; mor og datter gjennom bilvinduet. Sammen. Lykkelige. Smilende.

Magen vrengte seg. Eimen av svette fra menneskemassen fylte munnen hennes. Hun ble kvalm.

”Har du barn?” Mannen gav seg ikke.

Iris så på ham og pustet tungt.

”Å ha unger er det største i verden,” fortsatte mannen.

”Har du unger så er du villig til å dø for dem. Jeg tenker på folk som mister ungene sine, hvordan klarer de det? Jeg hadde ikke overlevd om jeg hadde mistet noen av ungene mine. Jeg hadde gått til grunne.”

Lyden fra den overfylte flyplassen larmet i ørene på Iris. Lukten av mannen strupte henne. Svette, dårlig ånde og hårgelé skubbet henne av barkrakken.

Hun måtte bort!

Uten et ord grep hun papirene og bagen sin, og hastet mot toalettet. Skrittene var trange, det gjorde vondt å gå.

Toalettet var overfylt av kvinner på jakt etter et sted å gjøre sitt fornødne. Det var lang kø, helt fra inngangen. Alle ventet på at en ny bås skulle bli ledig.

Iris brøytet seg inn gjennom døren og fram til vaskene. Hun slang bagen på gulvet sammen med pass og boardingkort, skrudde på vannet og kastet opp.

Helvete!

Hun hadde kastet bort livet sitt.

Neste søndag: Marisol forsøker å rømme fra den stadig mer desperate drapsmannen Vivian.