Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 22

Elena – in - car

Det var ikke tid for forklaringer. Unnskyldninger. Ønsketenkninger. Kanskje kunne Marisol hjelpe ham?

Vivian forsøkte å smile til henne, men leppene var tørre og klistret seg til tennene hans. Smilet ble til en sinnssyk grimase.

Han hadde to alvorlige problemer som han måtte finne en løsning på.

Umiddelbart.

Dypt inne i ham stakk frykten for hva som kunne skje om han ikke klarte å tenke raskt nok. Han hadde et lik han måtte bli kvitt. En uhåndterlig blodig kropp.

Å bli kvitt liket var nummer en. Nummer to var dopen han hadde en avtale om å levere ganske snart.

Han hadde drept et menneske. Hvis det ble oppdaget, var han ferdig. Liket måtte bort. Han måtte få det ut av huset, så fikk han tenke på hva han skulle gjøre med det etterpå.

Tim Cox hadde jo sagt at han ikke hadde familie eller venner. Ingen i hele verden ville komme til å savne ham - det rasshølet. Han var pedofil, han fortjente å dø.

Det var bare fordi dødsstraff er avskaffet at han ikke for lengst var henrettet. Det var trøst i tanken på at han hadde gjort samfunnet en tjeneste.

Egentlig, forsvarte han seg selv, hadde han ikke gjort noe galt. Kanskje han kunne komme seg unna dette også?

Bortsett fra Marisol var det ingen som hadde anelse om at Tim Cox var død. Vivian tørket vekk litt blod fra kjaken og tittet bort på hushjelpen. For henne kunne det like gjerne vært en ulykke. Hvorfor skulle hun legge seg opp i hva som hadde skjedd?

Hun og mannen jobbet for dem, og han var uten arbeidstillatelse. Ville hun tørre å plapre? Kanskje kunne han betale henne til å holde kjeft? Han måtte finne ut hva hun mente, hva hun trodde hadde skjedd. Han rakte den blodfylte kluten til Marisol.

”Kom igjen! Vask!” sa han.

”Det er jobben din.”

Marisol rygget bakover. Motvillig tok hun imot kluten, holdt den skjelvende et lite øyeblikk, før hun kastet den fra seg. Hun pekte på døren, og sa på spansk: ”Elena! Hun er i bilen.”

Vivian skakket på hodet. Han skulte nesten øynene ut av skallen. Hva var det hun bablet om? Hvorfor kunne hun ikke snakke engelsk?

”English!” ropte han. ”Speak english!”

Marisol åpnet munnen som for å si noe, men i stedet bråsnudde hun og løp mot døren.

Vivian visste ikke at han hadde slike evner, men han reagerte lynraskt. Kanskje hadde han halvveis ventet at hun ville forsøke å stikke? Han var allerede i steget da hun snudde.

Spenstig kastet han seg frem og fikk tak i en lokk av håret hennes. Med neven full av hår rev han henne overende. De rullet rundt på gulvet.

Vivian slapp henne ikke. Han dro ansiktet hennes helt inntil sitt. Det var så vidt ikke nesene deres berørte hverandre.

”Hjelp meg,” peste han.

Marisol stirret inn i øyene hans. Tårene rant nedover kinnene hennes.

”Elena – in – car,” hvisket hun.

Vivian skjønte ikke hva hun snakket om. Det var et eller annet om bilen. Tilbød hun seg å hjelpe ham med å få Tim Cox ut i bilen?

”Ok,” sa han, og kravlet seg opp på kne.

Han pekte på føttene til Tim Cox og gjorde tegn til at hun skulle løfte. Marisol gjorde som han befalte; tok tak rundt anklene på den døde kroppen. Vivian grep håndleddene, og sammen slepte de liket ut gjennom døren.

Varmen utenfor var gjennomtrengende. Den røde sanden lå som et flortynt lag på alt. Vivian skulte bort mot svømmebassenget. Tenk å kunne slenge seg uti nå…

Svømmebassenget? Det hadde automatisk deksel. Han kunne slenge Tim Cox uti, ta over dekselet, levere dopen og vente med å gjemme liket til i morgen.

Men hva skulle han gjøre med liket?

Skulle han grave det ned? Putte det i syre? Det siste ville vært det beste, slik at absolutt alt forsvant. Men hvor skulle han få syre fra i slike mengder? Han slo det fra seg, da han plutselig kom på hva han kunne gjøre.

For en fantastisk idé.

Han hadde lyst til å le høyt. Bare han kunne få liket inn i Porschen, ville det ikke være lenge før hvert lille spor av Tim Cox var borte for alltid.

Vivian gestikulerte til Marisol at de skulle slepe kroppen bort til Porschen. Den stod allerede parkert rett utenfor døren, klar til avgang. Sammen dro de liket mot bilen. Kroppen hang som en halvmåne etter dem.

Vivian åpnet bakdøren, krabbet inn i bilen og dro den livløse kroppen etter seg. Han åpnet døren på den andre siden og kom seg ut den veien.

Det ødelagte hodet til Tim Cox hang på utsiden, men han løftet det opp og lente det mot siden før han smekket døren igjen. Han løp rundt til den andre siden av bilen.

Marisol stod fremdeles og holdt i beina. Vivian løftet og dyttet inn føttene til det ble en knekk i knærne. Beina forsvant inn i bilen. Kjapt smalt han igjen bakdøren.

”Bien,” sa han.

Det var et av de få spanske ordene han kjente til, og han visste at det var et ord som ble brukt når noe var bra. Meningen var å få Marisol til å roe seg, men hun skalv og så miserabel ut. Hun var ute av seg.

Han kunne ikke la henne gå nå. Hva om hun løp rett til politiet? Han trengte mer tid til å finne ut hva hun mente om situasjonen. Hva hun tenkte å gjøre? Faen, at han ikke kunne snakke med henne.

Vivian grep tak i nakken hennes og førte henne rundt bilen. Marisol strittet imot, gråt og plapret hurtig på spansk. Dette var absolutt ikke den reaksjonen han hadde håpet på fra henne.

Hun forsøkte å rive seg løs mens hun skrek høyt.

Dette gikk til helvete. Han hadde ikke kontroll. Hun var hysterisk.

Han måtte stoppe henne!

Vivian klinket til bakhodet hennes med knytteneven. Han grep henne i skuldrene og med voldsom kraft slang han henne inn i siden på bilen. Hun tumlet overende. Vivian rev opp døren på passasjersiden, halte henne opp på beina og lempet henne inn i bilen.

Han holdt henne på plass med albuen, presset den opp i halsgropen hennes, mens han lente seg inn og fikk åpnet hanskerommet. Med dirrende fingre lette han rundt til han fant det han var på jakt etter; pistolen han hadde lagt der tidligere på dagen – bare for sikkerhets skyld. Han stakk pistolen opp i ansiktet på Marisol.

”Shut up!” sa han.

”Hold kjeft! Hold kjeft!”

Marisol forsatte å skråle uforståelig. Hun kaklet og pekte mot bilen som var parkert oppe på plenen, men hun ble sittende rolig. Vivian gikk rundt fronten av bilen med besluttsomme skritt.

Hele tiden holdt han pistolen hevet, rett mot hodet til Marisol. Da han var på den andre siden, åpnet han døren og satte seg inn. Han startet bilen og låste dørene.

”Por favor,” hulket Marisol.

”Tengo Elena en el coche!”

Vivian satte bilen i drive og kjørte ned alleen. Han måtte finne ut hva han skulle gjøre med henne.

Tidligere hadde ikke språket betydd noen ting. Det hadde ikke vært så farlig om de ikke forstod hverandre. De kunne snakke med enstavelsesord og peke.

Nå var det alvor.

Nå betydde det liv eller død. For dem begge.

.

Mobiltelefonen

Marisol satt i forsetet på den eksklusive bilen. Stille, uten å røre en muskel. Hun var usikker på om hun drømte. Alt føltes som om hun var del av noe som skjedde bortenfor henne, i en annen verden.

Selv bilen kjentes uvirkelig. Annerledes enn de gamle bilen hun var vant til å kjøre. Setene var faste, opphøyet og av lyst skinn, og det virket nesten som om hun satt på en pidestall. Bilen var også høy og frontruten så stor og bred, det kjentes ut som om de svevde over veien.

Snart var fincaen forsvunnet, Santa Brigida tilbakelagt, og motorveien åpnet seg foran dem. Vanligvis kunne de se havet herifra, men i dag lå finkornet sand som et grått deksel over horisonten.

Hvor lenge var det siden hun parkerte bilen under palmen? Ti minutter? Et kvarter? Herregud, hun visste ikke en gang hvor lenge hun hadde vært borte fra Elena. Vinduene var åpne, bilen stod i skyggen. Det er ingen fare, forsikret hun seg selv. Men hvor skulle de?

Først hadde hun håpet at Vivian ville kjøre til sykehuset, eller kanskje til politiet. Men Vivian gjorde ingen tegn til å snu.

Ved avkjørselen ned til Las Palmas holdt han til høyre og raste videre mot sør. Marisol kjørte neglene inn i skinnsetet. Dette var helt feil. Hun hadde vært overbevist om at de bare skulle på en kort tur, at hun snart ville være tilbake hos Elena.

Men om Vivian tenkte seg til sør, ville turen ta en time hver vei. Det var katastrofalt. I denne varmen kunne Elena dø i den glohete bilen.

Og det var ingen andre som visste at hun satt der. Bilen stod parkert i en privat hage. Ingen ville tilfeldigvis komme spaserende forbi.

Hun var ansvarlig. Bare hun visste at Elena satt i bilen. Fastspent i barnesetet.

Hun måtte tilbake! Hun måtte stoppe bilen på en eller annen måte. Vivian kjørte som en villmann. Kunne hun snakke til ham, få ham til å forstå? Hun forsøkte å si noe, men var så tørr i halsen at hun ikke en gang klarte å harke.

Et øyeblikk vurderte hun å kaste seg over ham, dra i rattet, slik at de kanskje kolliderte med andre biler eller kjørte i autovernet. Hva som helst for å få ham til å stoppe.

Hun kastet et blikk bort på Vivian. Han stirret rett fremfor seg. Øynene var viddåpne og han hadde skum i munnvikene. Overkroppen lutet fremover mot rattet, nesten som om han kjempet for å holde seg oppreist.

Dette var ikke en mann med kontroll. Verken over seg selv eller bilen. I høyre hånd holdt han pistolen, slapt mot rattet. Det virket ikke lenger som om han hadde planer om å bruke den.

Men han kjørte alt for fort. Hva om de forulykket? Om de krasjet eller kjørte ut av veien? Hun kunne bli skadet, kanskje slått bevisstløs eller verre. Skjedde det, fantes det ingen som kunne redde Elena.

Asfalten foran dem dampet og på den bølgende motorveien var det luftspeilinger. Det var som om temperaturen og været hånet henne. Marisol tittet på inneriøret i bilen. Ved siden av rattet var det en tom holder til mobiltelefon. Den fikk henne til å tenke på sin egen mobil.

Hvor var den? Hadde hun den fremdeles? Hun kjente forsiktig på lommen på høyre side av buksen. Mobilen var på plass, der hvor hun pleide å ha den når hun ikke brukte veske. Hun pustet raskere, mens hun ubemerket forsøkte å lirke mobilen ut av lommen.

Rolig. Rolig, tenkte hun. Mobilen var hennes eneste sjanse. Hun måtte ikke gjøre Vivian mistenksom.

Det siste nummeret hun hadde slått var til Ricardo. Etter hun hadde snakket med Iris, og fått beskjed om at pengene var skaffet, hadde hun forsøkt å ringe Ricardo.

Hun ville dele den gode nyheten, men han hadde ikke tatt telefonen. Men telefonen hadde ringt. Det betydde at hun bare måtte trykke to ganger på samtaleknappen og så ville hun ringe opp på nytt.

Hun stakk høyre hånd varsomt og diskret med i lommen og grep mobilen. Hvis hun fikk slått nummeret kunne hun bare begynne å snakke på spansk, som om hun snakket til Vivian.

Han forstod ikke spansk og ville ikke skjønne at hun snakket høyt for å fortelle Ricardo hva som var skjedd,.

Marisol lot fingrene gli over mobiltelefonen, lette etter knappene som opphever tastesperren. Det var den øverste og den nederste på venstre side, det husket hun.

Ricardo, tenkte hun, vær så snill å ta telefonen.

Neste søndag: En desperat Marisol prøver å kontakte Ricardo, som feirer sabotasjen og er møkka full. Iris er på flyplassen, på flukt fra Vivian og snart fri.

Klikk her for å lese tidligere kapitler