Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 20

Mordere havner i fengsel, gjør de ikke?

Iris veide den lette bagen i hånden. Hun hadde aldri reist på fly med bare håndbagasje før. Det føltes unaturlig, spesielt siden hun la deler av et helt liv bak seg.

Hun åpnet døren og gikk ut i gangen. Fra hallen hørte hun høylydt krangling. Iris lukket døren forsiktig bak seg. Stemmen til Vivian var opphisset. Den andre stemmen kjente hun ikke.

Det var en fremmed mann i huset. Han pratet til Vivian på en blærete måte. Hun lyttet til stemmene. Vivian var sint, men også… hun tygde litt på ordet… redd?

Hva var det som foregikk? Stemmene ble bare mer og mer opphisset. Iris hadde lyst til å lytte, men hun hadde dårlig tid. Dessuten måtte hun utnytte situasjonen. ‘

Vivian var opptatt akkurat nå. Hun hadde opprinnelig tenkt å snike seg ut gjennom hallen, stille og forsiktig, men nå kunne hun spasere ut bakveien og gå rundt huset.

Marisol hadde også roet seg ned etter at hun hadde sagt til henne at Vivian hadde gitt henne lønnen, og at den lå klar i en konvolutt på kjøkkenet.

Hun hadde brukt en del av sine egne sparepenger, fordi hun syntes synd på Marisol, samtidig som det hadde gitt henne sjansen til å si at hun ikke kunne komme før klokken ett – det var etter at hun var dratt til flyplassen. Tingene skled i hverandre som i et gammeldags, velsmurt urverk. Hun følte seg lettet.

Fri.

Avgjørelsen hadde vært lettere å ta enn hun hadde trodd. Hun hadde startet på ny mange ganger før, hvorfor skulle det ikke gå denne gangen også?

Et kraftig, dypt klask ljomet gjennom hallen og ut i gangen. Etterfulgt av et dunk og noe skraping.  Deretter ble det brått stille der inne.

Iris holdt pusten.

Hun kunne høre Vivian banne. Det var noe som ikke stemte. Krangelen ble avsluttet for raskt. Iris tok noen korte skritt bort til enden av gangen og kikket inn i hallen. En mann lå på gulvet, på ryggen, rett ut med sprikende bein.

Ansiktet så ut til å være borte, erstattet av en stor kake med ferskt blod. Mer blod fosset fremdeles nedover sidene på hodet hans og utover gulvet. Vivian stod på kne ved siden av kroppen med en fille i hånden. Han forsøkte å tørke vekk noe av blodet, men det var nytteløst. Det var for mye blod. Han kastet fra seg fillen.

Fra døren så Iris at det ikke var en fille, men en bunt med hår. En parykk. Det kom en rallende lyd fra kroppen på gulvet og beina sparket vagt et par ganger.

Iris knuget bagen mot brystet. Svimmelheten tok overhånd. Hun måtte lukke øynene for ikke å falle. Vivian hadde drept en mann. Hun måtte komme seg bort.

Nå!

Hun snudde og sjanglet nedover gangen mot bakdøren. Ustøtt rev hun opp døren og stormet ut. Solen pirket i senit og fikk bakken til å blafre av støv og hete.

Vinden var svak, men ulmende. Solen stod midt på himmelen. En diger palme på siden av huset spredte sine blader ut som en gigantisk parasoll. Ingenting ellers, verken trær, busker eller bygninger, kastet skygger. Solen var overalt.

Iris småløp rundt huset. Hun hadde planlagt å ta den lille Opel Astraen. Den var det aldri noen som brukte, og Vivian hadde sagt at hun bare kunne la den stå på flyplassen mens hun var borte.

Hun fant nøkkelen i garasjen, satte seg inn i bilen, kastet bagen i baksetet, og startet motoren. Ingen kunne stoppe henne nå. Hun svingte bilen ut av garasjen, kjørte rolig over patioen, før hun tok av ned alleen.

Så fort bilen var ute av syne fra hovedhuset, satte hun opp farten. Mandeltrærne suste langs vinduene i rasende fart. Hun klarte ikke å tenke. Hun ville bare bort. 

Vivian hadde drept en mann. Hun hadde sett det med sine egen øyne. Han var morder, og mordere havner i fengsel. Politiet ville finne ut av dette, ville de ikke?

Jo, de hadde jo til og med et vitne. Henne. Hun kunne kjøre rett til politiet nå. Med Vivian i fengsel ville hun være fri. Hun behøvde ikke å stikke av. Vivian hadde selv satt sluttstreken.

Men ville ikke også hun bli innblandet, om hun gikk til politiet? Det ville bli lange avhør, med hennes ord mot hans. Hva om han klarte å gjøre henne til medskyldig? Kanskje til og med vri skylden over på henne?

Hvis hun bare reiste nå, så hadde hun ikke sett noen ting. Hun hadde dratt før dette skjedde. Ingen andre enn henne visste at hun hadde vært vitne til mordet. Ikke en gang Vivian ante det. Hun var på vei til Norge.

Det var hennes alibi. Hvis Vivian ble tatt, kunne hun komme tilbake og hente tingene sine. Og om han ikke ble tatt, kunne hun bare fortsette planen om å ikke komme tilbake. Det var ingen grunn til å bli involvert.

Nede ved porten, ved utkjørselen til hovedveien, måtte hun sakke ned og se seg for, før hun kunne smette ut blant bilene på vei mot Las Palmas.

Mens hun ventet oppdaget hun bilen til Marisol. Hvorfor måtte hun komme nå, så tidlig? Skulle hun stoppe henne? Marisol kom til å bli innblandet i stedet for henne. Hun kom gå rett på Vivian og liket. Var ikke det perfekt?

Marisol ville gå til politiet. Hun ville sørge for at Vivian ble tatt. Det ville være dumt å stoppe henne. Marisol var det fullkomne vitnet. Hun kunne få sitte i politiavhør som takk for hjelpen. Iris pustet lettet ut.

I det Marisol stoppet opp og blinket til venstre for å komme inn på eiendommen, svingte Iris ut. Hun skimtet så vidt Marisol gjennom vinduet, og vinket flyktig. Marisol vinket tilbake.

Iris kastet et blikk etter henne og i øyenkroken så hun at det satt noen i baksetet. Et vinkende barn – fastspent i barnesetet.

Nei! Nei! Nei!

Marisol hadde med seg Elena. 

Neste søndag: Marisol overrasker en blodig Vivian som prøver å fjerne spor etter ugjerningen.

Klikk her for å lese tidligere kapitler