Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 16

Fra dyp blått til varm grått

Ricardo satt på en ruglete, tørr og varm stein og skuet mot himmelen. Ett eller annet sted der oppe fantes stjernene, sammen med en fullmåne.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Calimaen lå som et tjukt, varmt slør over horisonten, men han kunne så vidt skimte en åsrygg på venstre side, og i enden av den, lyset fra en finca. Rett foran seg, fra en by langt nede ved havet, kunne han ane tusenvis av små blinkende lys.

Landskapet var våkent nå. Det kravlet og klynket, peste og raslet rundt ham på alle kanter. Det monotone spillet fra gresshoppene var øredøvende, men allikevel virket natten uendelig stille og fredelig. En svak vind gjorde det levelig å sitte stille i varmen. Den tørre jorden luktet godt.

Ricardo og Marisol hadde forlatt festen så snart de var ferdig med å rydde etter at de siste gjestene hadde dratt. Ingen av dem hadde engang orket å snakke sammen i bilen på vei hjem. Marisol hadde vært utslitt og sovnet så fort hun fant sengen. Ricardo hadde ventet til han var sikker på at hun var langt borte, før han dro ut igjen.

Han hadde lenge samlet forskjellig utstyr han måtte ha for å gjennomføre planen han hadde lagt, og til utførelsen hadde han fått låne en bil av en kamerat. Alt var klart. Kroppen sitret av forventning og han hadde vanskelig for å puste rolig og normalt. Han hadde oppnevnt seg selv til både dommer og nemesis.

Det var tid for rettferdighet.

I det fjerne bjeffet noen hunder i sinne over daggryet som ustoppelig presset seg på. En hane spilte opp langt borte, og kort etter kom et kor av hyl og kakling til svar. Lyset spredte seg i en fullkommen halvsirkel foran ham. Fargene skiftet fra dyp blått til varm grått. En lav mørk rødfarge kom til syne helt nede i horisonten – og så, langt inne i den støvete himmelen, steg solen opp, dirrende og uklar, først med et slør av rødt, gult og oransje, som en advarsel om lyset som snart kom til å fosse ut.

Ricardo var spent. Var opplysningene han hadde fått korrekte? Han kunne ikke skjønne hvorfor de ikke skulle være riktig. Don Pablo og hans kone skulle til et møte hos Notario i Las Palmas klokken åtte på morgenen for å underskrive noen viktige papirer.

Deretter skulle hans kone til tannlegen, og tilslutt hadde Don Pablo en avtale på sykehuset for oppfølging av en tidligere operasjon. Alt dette hadde han fra en sikker kilde. Hvis de gjennomførte alle avtalene, ville ekteparet i alle fall være i Las Palmas mesteparten av dagen. Det burde være mer enn nok tid til å utføre planen.

Kilden hans var en god venn, også han argentiner, som akkurat nå var på ferie i hjemlandet. Vennen var den eneste som bodde fast på fincaen sammen med Don Pablo og kona. Don Pablo hadde tre digre hunder, men i følge kilden stod de alltid bundet på taket. De bjeffet ustanselig på alt som rørte seg, både innenfor og utenfor fincaen, så de fungerte dårlig som alarm.

Omsider hørte han lyder nede fra gården. Det smalt i metall. En garasjedør ble skjøvet til side og en bilmotor startet opp med et kort host. Fincaen var inngjerdet med solide murer, og selv fra høyden hvor Ricardo satt, var det ikke mulig å se inn til området rundt hovedhuset.

Ricardo åpnet en bag han hadde over skulderen og rotet frem en flaske med Aruchas. Han visste at Marisol kom til å hate ham for det han skulle gjøre, men han kunne ikke forlange at hun noen gang ville forstå ham. Og hvis han ikke gjorde det hjertet befalte, ville han aldri få ro. Han grep flasken, skrudde av korken og tok en stor slurk rom.

Hvileløs satt han og ventet på at porten til fincaen skulle bli åpnet.

You had me – but I never had you

Et stort vindu stod på vid gap og lot varmen utenfra snike inn. Det var brennende hett i det digre soveværelset. I hvert hjørne av rommet stod det lave bord med dusinvis av brennende stearinlys. På veggen over sengen var det et stort skyggebilde av en kvinne, prosjektert gjennom en håndlaget treskjæring.

En spotlight presset lyset gjennom de små utskjæringene, og fra skyggene fremkom et stort, skarpt bilde i sort hvitt. På nattbord og sminkebord stod det bilderammer i forskjellige størrelser. Noen inneholdt bilder av reggaeartisten Milla Moon.  Andre rammet inn gamle avisutklipp om Millas karriere.

Midt på sengen lå Julia.

Naken.

Huden var våt og svett, men til tross for den intense varmen, frøs hun. Julia lå på rygg med blikket fiksert på det mektige skyggebildet. På hodet hadde hun store høretelefoner tilkoblet en iPod som spilte den samme melodien om og om igjen. Det var det nærmeste hun kunne komme til å kjenne sin mor; lytte til hennes sanger, se på bilder, leve seg inn i tekstene. Morens versjon av Bob Marleys Could you be loved ble sunget til henne. Det var hun sikker på.

Opphisset sang hun duett med sin mor på den gamle innspillingen:

We've got a mind of our own,

So go to hell if what you're thinking is not right!

Love would never leave us alone,

A-yin the darkness there must come out to light.

Hvert vers hadde en egen mening for henne, og hun kjente hvordan den bakpå basslinjen flettet henne sammen med moren. Musikken levde. Noe dypt inne i brystet begynte å vokse. Trykket forplantet seg opp i halsen og ga henne lyst til å skrike. Skrike høyt, vilt og hemningsløst. Akkurat slik som John Lennon gjør på slutten av sin fantastiske sang Mother. Han bare vræler ut sin sorg etter å ha jamret:

Mother – You had me, but I never had you.

Langsomt, slik som is som smelter, oppløste skyggebildet på veggen seg og ble svakere og svakere. Dagslyset smøg seg inn gjennom vinduet og skjøv kvinnen på bildet over i intet. Julia lukket øynene og forøkte å følge henne.

”Jeg vil være med deg, mamma,” mumlet hun.

”La meg bli med!”

Det gikk ikke.

Hun strakte ut en hånd og forsøkte å holde moren tilbake, men skyggen ble bare svakere og svakere. Musikken svant hen, og uten å ville det, uten å få frem et skrik, overtok søvnen og skilte dem.

Neste søndag: Vivian skal i skjebnemøte med mafiaen idet det ringer på. Et spøkelse fra fortiden står ved porten.