Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 12

Sneaky, good to see you

Det myldret av mennesker på Oxford Street. Tusenvis av turister og londonere  stanget mot hverandre i en desperat jakt etter noe ubestemmelig. De virvlet inn i hverandre på fortauene, noen på vei til jobb, andre på leting etter billige gaver eller en hyggelig restaurant.

Oxford Street er handlegaten, mens restauranter, puber og kontorer stort sett er plassert i sidegatene. Tim Cox brøytet seg vei gjennom strømmen av mennesker. Han var usikker, men ble roligere da han oppdaget at ingen tok den ringeste notis av ham.

Han rundet et ektepar som høylydt kranglet om hvilken vei de skulle gå og dreiet av ned Wardour Street. Bare noen meter inn i sidegaten døde menneskemyldret ut og det øredøvende storbymaset stilnet.

Mye hadde forandret seg i Wardour Street siden det var favorittgaten til Tim og resten av Londons trendsettende musikkelite. Borte var de fleste gamle restauranter og puber. Mange av lokalene var pusset opp for nå å huse filmselskaper og reklamebyråer.

Tim kikket med gru på bygningen som en gang var tilholdsstedet for Marquee Club – kanskje verdens mest kjente musikk-klubb. Den var borte, akkurat som alt annet verdifullt han kunne huske fra den tiden. Erstattet med en ny, moderne konstruksjon i glass og jern.

Han fortsatte noen meter til, helt til han fant det han lette etter. Noen hadde fortalt ham at puben The Ship fremdeles eksisterte, og det gjorde den. Døren var åpen og han gikk inn. Det var tussmørkt inne i lokalet. Det fantes ikke annet lys enn det som kom inn gjennom den åpne døren og to små lamper over bardisken.

Det luktet nytappet øl, gammelt treverk og svette. Rommet var snaue hundre kvadratmeter, og i tillegg til den lange bardisken fantes det en sofa, noen få stoler og et par bord. Flesteparten av stolene var opptatt, men han fant en ledig plass langs bardisken.

”Hva har du lyst på?” Bartenderen tittet så vidt bort på ham.

”En pint med Teakstones Ol’ Peculiar, takk.”

”Sorry, den har vi ikke lenger. Det er lenge siden den ble tappet her.”

”Ok, en Foster’s da.”

Ølet rant elegant ned i det skrå glasset og etter hvert som brygget bruste mot bunnen, ble det et godt lag med skum på toppen. Tim rotet frem noen mynter, og skranglet med dem i hånden. Han var tørst og trippet mens han ventet til bartenderen fikk skrapet vekk toppen av skummet.

Mens han drakk, studerte han nøye de andre personene i lokalet. Ingen av dem virket kjente. De fleste pratet høylydt om fotball og drakk smakløst utenlandsk øl. Han sippet til sin australske pils og mimret seg tilbake i tid.

I gamle dager – på slutten av sekstitallet – hadde The Ship vært som sakristiet til Mekka. Marquee Club hadde bare et lite, urinstinkende rom bak scenen, og mange av de mest kjente bandene foretrakk å bruke The Ship som garderobe. Det var ikke mer enn femti meter å gå fra puben og bort til den legendariske klubben.

Tim myste inn i det mørke hjørnet. Der borte, lengst inne, hadde grupper som The Who, Rolling Stones og Cream, skiftet til scenekostyme. Et øyeblikk ante han skyggen av Eric Clapton som stod lent mot baren og stemte en Fender Stratocaster.

Han tømte glasset og gikk ut. Hadde han forventet å finne noen av de gamle kameratene der?

Aldri.

Det var mer enn tretti år siden musikere sluttet å vanke på The Ship. Han hadde bare vært nødt til å dra dit. Akkurat slik som noen har behov for å oppsøke en gammel grav. Det hjelper ingenting å se graven, men det er en bekreftelse på at noe viktig har eksistert.

Langsomt gikk han mot Picadilly Circus. Hvor kunne han treffe noen av de gamle kompisene? The Warrington hadde vært en stampub for mange - også ham - i flere år. Den lå bare noen få stopp unna med T-banen.

Ubevisst begynte han å gå fortere. Han var lei av å være alene, isolert, uten å ha andre å snakke til enn dem han var blitt tvunget til å dele dagene med bak høye murer.

Han smilte ved tanken på sine gamle venner. Det er noe eget med å spille i et band; kameratskap, tilhørighet og fremtidsplaner. De hadde hatt gode dager sammen.

Tim satt sammenkrøpet inne på T-banevognen og mimret seg tilbake i tid. Den møkkete vognen ristet avsted, og han husket første gangen han hadde kommet inn på T-banen og oppdaget en stor plakat for bandets nye single stråle ut fra den mørke murveggen.

Han hadde vært så stolt. Den gangen hadde han ikke vært redd for at noen skulle kjenne ham igjen.

Tvert i mot. Han hadde hatt lyst til å ta tak i vilt fremmede folk, peke på plakaten og rope: ”Det er meg. Ser dere det? Det er meg! Han med det lange, lyse håret og glitterjakken. I midten, foran… det er meg!!!”

Etter hvert ble han gjenkjent. Ofte. Og til tross for at han likte det, og ønsket at folk skulle gjenkjenne ham, hadde han endt opp med å gå med solbriller og kjøre limousin, bare for å få være i fred. 

Verden var gal. Eller var det ham som var det? Nei. Ingenting var hans feil. Han var ingen naturlig ener. Ingen foregangsmann. Han hadde aldri funnet på noen ting, aldri vært banebryter, avantarist eller en virkelig trendsetter.

Verden hadde bare rast av sted med et hav av muligheter. Han hadde bare klamret seg fast, og som alle andre, forsynt seg grådig hver gang anledningen bøy seg. Det var ikke han som hadde funnet opp popmusikk, Internett eller pornografi. Det var blitt slengt i trynet på ham, og som millioner av andre hadde han akseptert og utnyttet det. Han var ikke verre enn alle andre.

The Warrington var heller ikke slik som han husket den. Den gamle, ærverdige puben var blitt modernisert. Rommet var fremdeles det samme. Det var høyt under taket, åpent og romslig, men atmosfæren var forandret. Han kunne ikke sette fingeren på hva det var, men noe var endret.

Fargene, kanskje? Eller den store, halvmåneformede baren? Var dette den gamle baren, som bare var pusset opp, eller var den byttet ut med en ny? Han kunne ikke bestemme seg for hva som var grunnen, bare at han ikke likte det.

Det store lokalet var nesten tomt. Det satt noen gubber i ett av hjørnene, og langs baren stod et ungt par og sippet til hvert sitt glass med cava. Tim krysset det åpne gulvet og smøg seg inntil bardisken. Bak baren hang et stort speil, og han forsøkte å unngå å stirre på sin egen refleks. Han så rar ut, det innså han, men følte seg ugjenkjennelig.

Det var ingen kjente i puben.

Han drakk en ny øl. Denne var håndtappet, engelsk, og det gjorde ham i bedre humør. Han tømte glasset i et par store, tørste slurker.

”En til?”

Bartenderen tok det tomme glasset, og holdt det spørrende opp under tappekranen.

”Ja, det samme, takk!”

Mens bartenderen dro i tappekranen, snudde Tim seg og kikket utover puben. ”

Ikke mye folk her i dag?” sa han.

”Det er litt tidlig, mellom lunsjrushet og kvelden. Det tar seg opp seinere.”

”Jeg kan huske at det var fullt her hele tiden.”

”Lenge siden du har vært her?”

”Noen år siden. Pleide det ikke å henge mange musikere her på dagtid?”

Jo. Men det er ikke så mange som kommer hit lenger.”

”Jeg husker jeg diskuterte en Yes-skive med Rick Wakeman borte i hjørnet der.”

”Ja, han var her ofte. Også han,… vokalisten i Mud… husker du dem? Hva var det han het igjen… Les… ett eller annet…?”

”Les Gray.”

”Ja, han var her ofte, før han flyttet til Portugal.”

”Det visste jeg ikke,… at han hadde flyttet til Portugal, mener jeg.”

”Han er død, tror jeg. Det er en del år siden nå. På den tiden vanket det en del musikere og band her. The Spyes, husker du dem?”

Tim nikket forsiktig.

”De hadde noen ok låter de også, hadde de ikke?” sa bartenderen.

”Rock this world, det var dem? The Spyes, ikke sant?”

”Jo, den var nummer tre på Top of the Pops,” glapp det ut av Tim.

”Det var en morsom gjeng. Jeg likte dem godt. Synd med vokalisten…”

”Hva med ham?”

Stemmen til Tim ble ufrivillig hes.

”Pervo ... pedofil. Ikke rart at han ikke lenger er her. Han sitter inne. Dårlig kombinasjon å ha masse hylende småunger som fans når du er pedofil.”

”Hva med de andre gutta i The Spyes? Er de innom noen ganger?”

”Sneaky John, trommisen, han var mye her. Men det er sjelden nå.”

”Lenge siden du har sett ham?”

”Nei, jeg så ham her om dagen. Men ikke her. Det har ikke gått så bra med ham, tror jeg… Ser nesten ut som en uteligger?”

”Hvor traff du ham?”

”Nede ved Paddington Recreation Ground, i nærheten av alle tennisbanene. Enten så hjelper han til litt der nede, eller så roter han i søplekassene? Jeg går ofte gjennom der, og da hender jeg at jeg ser ham. Det er litt av en skjebne; fra å være popstjerne til å rote rundt i søplekasser.”

Sneaky John stod med ryggen til og rotet i en rosebusk. Tim forstod med en gang at det var riktig mann. Måten han lutet den lange, senete overkroppen fremover, var noe Tim hadde sett tusenvis av ganger tidligere.

Tim hadde alltid gjort entré fra bak trommesettet, etter at bandet hadde begynt å spille, og han kjente ryggtavlen og nakken til Sneaky John like godt som ansiktet. Håret var grått og pistrete nå, men det var Sneaky John, helt klart.

”Sneaky...”

Tim sa navnet rolig, bekreftende, ikke som et spørsmål.

”Fuck off!” sa Sneaky John.

Han flyttet seg videre til neste rosebusk uten tegn til å snu seg.

”Jeg visste ikke at du var så opptatt av roser,” sa Tim.

Den hele setningen var nok til at Sneaky John gjenkjente stemmen. Han bråstoppet med et grynt, rettet opp den lutede ryggen, og la hodet bakover.

”Hva faen gjør du her?” sa han. Fortsatt uten å snu seg.

”Jeg hørte på Warrington at noen hadde sett deg her. Tenkte å høre hvordan du har det?”

”Hvis du har kommet hit for å drite på meg, så kan du…”

Sneaky John snudde seg, men da han oppdaget den stygge parykken ble han stående å måpe med åpen munn.

”Sneaky, good to see you!”

Tim tok et skritt mot ham og ga ham en bjørneklem. Han slo armene rundt Sneaky, men ansiktene deres forble langt fra hverandre. Sneaky John var fullstendig overrumplet, helt stiv, med hodet vridd ut til siden, for å unngå fysisk kontakt.

”La oss gå på Warrington,” sa Tim.

”Jeg har ingen penger,” sa Sneaky John.

”Tror du jeg står her og kniper roser for moro skyld. Jeg får et par pund for å rydde her litt hver ettermiddag. Det er mest tømming av søplebøtter og sånt.”

Tim tok tak i ham.

”Jeg spanderer en øl. Kom igjen!”

”Det er ikke mye de gir meg for å gjøre dette, men det er nok til brød og poteter. Tror du jeg går fra denne jobben for å ta en øl med deg?”

”Vi har mye å snakke om. Når er du ferdig?”

”Jeg jobber bare et par timer om dagen. Han som driver stedet her er også gammel trommis. Det er derfor han hjelper meg. Det er ikke en offisiell jobb, det skjønner du vel?”

”Ikke vær så vrang. Møt meg på Warrington etterpå?”

Sneaky John snudde seg tilbake mot rosebuskene.

”Jeg skal tenke på det,” sa han.

Det tok lang tid før Sneaky John dukket opp. Han hadde skiftet klær og det så også ut som han hadde tatt en dusj. Tim hadde stått og lunket på den samme halvliteren i flere timer.

Han hadde ikke penger til å stå å drikke øl på pub. Det lille han hadde av penger var viktig for å kunne gjennomføre den planen som hadde begynt å ta form i hodet hans. Han håpet at Sneaky John ville forstå at planen var gjennomførbar, og at han ville bli med på ideen. Tim kunne gjøre det alene. Da ville det bli mer penger på ham, men han ville føle seg tryggere om de var to.

Det var et helvete å vente. Han måtte pisse, men han hadde ikke turt å gå på do. Toalettet lå i kjelleren på puben, og om Sneaky John skulle finne på å komme akkurat mens han var nede for å tømme blæra, ville han kanskje snu og gå igjen.

Han gledet seg til å fortelle Sneaky John hva han hadde oppdaget i fengselet. Det kunne være starten på et nytt liv for dem begge. De var blitt lurt, men nå hadde de sjansen til å få tilbake pengene som var blitt svindlet fra dem – det og mye, mye mer. Tim kjente seg lykkelig. Det var lenge siden han hadde hatt den følelsen. Planen måtte bare utføres på en skikkelig måte.

”Jeg har noe morsomt å fortelle deg,” sa Tim, og satte en skummende halvliter på bordet foran Sneaky John.

”Men jeg må på toalettet først. Blæra mi er i ferd med å revne.”

”Min også,” sa Sneaky John.

”Jeg blir med deg.”

Han tok en rask slurk av ølen, reiste seg og fulgte etter Tim gjennom puben, mot nedgangen til toalettet. Trappen ned var bratt, men kort. Tim holdt døren åpen, slik at Sneaky John kunne gå først, men Sneaky John bare smilte og ristet på hodet.

”Du først,” sa Sneaky John.

”Vokalisten foran, er det ikke alltid sånn?”

”Jo, det er vel mest naturlig,” lo Tim gemyttlig.

Han gikk inn gjennom den smale døren og begynte på den bratte trappen, fullstendig uforberedt på det som skjedde.

Han var ikke kommet mer enn tre trinn ned i trappen, før han kjente en voldsom eksplosjon i ryggen. En støvel traff ham knallhard midt på ryggsøylen.

Det knakk høyt i bein, et sted inne i kroppen. Pusten ble slått ut av ham, før han stupte fremover. Han forsøkte å ta seg for, men det var ingenting å gripe fatt i. Kroppen ble slengt nedover, godt hjulpet av tyngdekraften.

Tim traff kjellergulvet med hender og ansikt først. Armene ble brettet til side og han skallet ansiktet i det iskalde, harde murgulvet. Han ble våt på den ene siden av ansiktet. Enten var gulvet fuktig og vått, eller så blødde han. Det svartnet for ham et øyeblikk. Da han kom til seg selv, oppdaget han en skygge sveve mot seg.

Han skjønte at det var Sneaky John, og klarte å snu seg halvveis før støvlene traff ham i brystkassen. Han hørte skjorten revne, men klarte å unngå et direkte treff. Instinktivt forstod han at Sneaky John hadde planer om å skade ham. Alvorlig. Han kunne ha knekt nakken i fallet.

Sneaky John var lang og muskuløs. Han hadde dundret løs på trommer i hele sitt liv, og det syntes på armene hans. Trommisen var råsterk. Tim hadde ikke en sjanse mot ham i en vanlig slåsskamp.

Jeg må komme meg vekk, tenkte han, men rakk ikke å gjøre noe før Sneaky John var over ham. Det regnet spark over hele kroppen hans.

Harde.

Raske.

Sinte.

Tim rullet seg over på magen slik at sparkene bare traff ham på hoftene og armene. Desperat forsøkt han å kravle unna. ”Sneaky,” hostet han, og kjente smaken av blod i munnen.

”Jeg vil bare hjelpe deg. Jeg kan skaffe oss penger.”

Sparkene opphørte. Sneaky John skrittet over ham, tok tak i jakkeslagene hans, og dro ham mot pissoarene.

”Hvordan da? Ved å selge barnepornografi?”

”Jeg har aldri solgt barneporno.”

”Du får ikke fire år i fengsel for å lese Playboy.”

”Jeg fikk det for distribusjon. Jeg videresendte noen bilder, men det var ikke salg eller noe sånt.”

”Du er en pervers jævel!”

Et knallhardt spark understrekte hva Sneaky John mente.

”Vil du ikke ha penger? Leve i luksus?”

Tim hadde problemer med å snakke. Det verket i brystkassen hver gang han trakk pusten.

”Ikke hvis jeg må gjøre noe sammen deg for å oppnå det!”

”Vi kan bli rike, takket være The Spyes.”

”Ja, vi kunne reist rundt nå og tjent en haug med penger. Det er det alle gamle band gjør nå for tiden. Folk er sugne på syttitallet, og alle de gamle gutta er ute og tjener fett med stål, bortsett fra oss. Og det er takket være deg! Det er ingen som vil ta i The Spyes. Vi hadde fått flere spillejobber om vi hadde vært spedalske. Navnet Tim Cox and The Spyes er like salgbart som ei bøtte med oppkast.”

Tim heiste seg opp i sittende stilling.

”Hør på meg,” sa han. ”Jeg tenker ikke på The Spyes. Men vi to kan begynne på nytt.”

Sneaky John satte en fot i brystet hans og dyttet ham bakover. Samtidig grep han tak i parykken og rykket den av hodet hans.

”Hvis du tror en parykk kan dekke over fortiden din, så er du faen meg enda dummere enn hva jeg trodde var mulig.” Han kastet parykken opp i en av pissoarene, dro frem pikken og pisset på den.

”Du forstår ingenting!”

Tim hulket ordene frem. Øynene var våte og munnen full av blod.

”Der ligger den store Tim Cox og griner,” sa Sneaky John.

”Med store planer om hvordan han skal gjenerobre verden.”

Han stakk hånden ned i pissoaret og løftet opp den kliss våte parykken. Foraktelig kastet han den i fjeset på Tim.

”Det finnes ingen muligheter for deg, ingen fremtid, bortsett fra skam og fornedrelse.”

Sneaky John skylte hendene sine i vasken, skrittet over Tim, og gikk opp trappen.

”Du vet ikke hva du går glipp av,” ropte Tim etter ham.

”Snart ligger jeg på en solseng og smører meg i penger. Jeg skal vise deg at det er mulig.”

Fortsettelse neste uke: Vivian er ute i lyssky affærer. Etterpå går han på horehus for å feire. Det skulle han ikke gjort.

Klikk her for å lese tidligere kapitler