Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 31

Hunden på patioen

”Lleno – fullt?” spurte mannen på bensinstasjon.

Iris nikket på hodet, og betraktet den eldre mannen som gikk rundt bilen. Han somlet - gjorde han ikke?

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Han brukte usedvanlig lang tid på å få skrudd av lokket og puttet på plass bensinpumpen. Gjorde han ikke? Iris trommet fingrene mot rattet. Rastløsheten rev i henne.

Mannen som fylte bensin på bilen brukte sikkert ikke lenger tid enn hva hun selv ville brukt, det forstod hun, men akkurat nå føltes det som han bevisst halte ut tiden. Hun forandret sittestilling.

Hun stakk hånden innunder håret og tørket vekk svette fra nakken. Hun måtte beherske seg for ikke å skrike.

Var hun for sent ute?

Det var bare noen få kilometer fra motorveien og opp til Agüimes. Hun så på bilene som suste forbi på motorveien. Bladene på de grønne palmene langs veien ble ristet og slengt frem og tilbake. Var det vinden som rystet dem, eller var det luftrykket fra de hurtigpasserende bilene?

Alle kjørte fort. Hun ville være ved leiligheten til Marisol og Ricardo på under ti minutter, bare gamlingen ble ferdig med å fylle opp tanken. Iris studerte ham gjennom det lukkede bilvinduet. De utålmodige, blå øynene myste over neseryggen. Mannen så ut som om han hadde all verdens tid. Hvorfor kunne han ikke fylle fortere?

Iris bannet mens hun vred seg i setet. Det var hennes skyld at Marisol og Elena nå var sammen med Vivian. Hun skulle ha stoppet dem, ikke latt dem kjøre opp til fincaen. Hvis hun ikke hadde forsøkt å stikke av, ville de trygt vært hjemme i sin egen stue nå.

Men hvor var de?

Om hun hadde tatt ansvar, kunne hun snakket med Vivian, og ryddet opp sammen med Marisol. Det måtte finnes en logisk forklaring på hva som hadde skjedd med den fremmede mannen. Men fordi hun hadde unnlat å gjøre noe, hadde hun skapt en situasjonen som var blitt uhåndterlig for Vivian.

Nå forsøkte han helt sikkert å ordne opp på egen hånd. Det var ingen beroligende tanke. Vivian var i stand til det meste. Det hadde han bevist mange ganger, og med huset fullt av forskjellige dop, var han livsfarlig. Han likte å blande kokain med amfetamin, for å gi rusen en ekstra sprut.

Hva om han virkelig skadet Marisol – og den lille jenta? Kvalmen kjentes som en tennisball som ble presset opp gjennom halsen hennes. Hun gispet etter luft. Lille Elena. Lille, søte, vakre Elena, med det vidunderlige smilet, morens mørke, harmoniske øyne, og den uskyldige, hjertelige latteren. Vivian ville aldri skade henne.

Eller?

Iris tenke med gru tilbake på den gangen en jakthund hadde kommet seg inn på eiendommen deres. Julia hadde oppdaget den en morgen.

”Det er en stor hund på patioen,” hadde hun ropt. Iris hadde krøpet ut av sengen, og kikket ut av vinduet.

Midt på plassen hadde det stått en stor, radmager hund med spiss snute, store ører og lang hale. Pelsen var gyllenbrun og kort. Iris hadde slengt på seg en morgenkåpe og fortet seg ut.

Hunden hadde vært sky, men med vennlige, brune øyne. Ribbenene hadde stått ut langs brystet, og den virket sliten og avmagret. Da Iris hadde satt frem en skål med vann, hadde den drukket opp alt uten å stoppe. Etterpå hadde hun gitt den noen brødskiver med leverpaté. Hunden hadde glupsk kastet i seg alt sammen.

”Nå blir vi aldri kvitt den igjen!” hadde Julia sagt.

”Hvis du gir den drittbikkja mat, så flytter’n inn her.” Og hun hadde hatt rett.

De hadde jaget den ut av eiendommen og nedover veien, men den var tilbake på patioen mindre enn en halvtime senere. Og da hadde den begynt å bjeffe. På alt og ingenting, også gjennom natten. Vivian hadde blitt rasende.

”Det er en sånn forpult jaktbikkje,” hadde han sagt.

”Kanarierne er sinnssyke når det gjelder jakt. Det er bare lov å jakte to måneder i året, og det er kaniner idiotene jakter på. Bikkjene står i små, trange bur resten av tiden, og alle jegere har en flokk av dem. De aler opp og setter ut kaniner, for så å slippe løs bikkjene på dem. Skikkelig idiotjakt! Bikkjene blir sultefôret gjennom hele året, og de som ikke viser jaktkunnskaper når de blir sluppet løs, bare forlates oppe i fjellene. Den bikkja her er oppgitt og forlatt. Den er verdiløs. Vi må bli kvitt den, vi også!”

De forsøkte å jage den, mange ganger. Lukket porten og kontrollerte gjerdene, men hunden klarte å komme tilbake inn på eiendommen, uansett hva de gjorde. Og den bjeffet. Ustanselig. På alt og ingenting, og spesielt om natten.

Iris hadde reist og snakket med folk i kommunen, men de hadde ikke anledning til å ta i mot hunden. Det fantes flere private hundemottak for løsebikkjer i Las Palmas, men alle hadde vært fulle. Og det virket ikke som hunden hadde noen som helst planer om å forlate fincaen. Iris hadde syntes synd på den, og uten at de andre visste det, hadde hun fortsatt å gi den mat og vann.

Den tredje natten hunden oppholdt seg på patioen, hadde Vivian kommet tilbake grålysningen etter en lang fest i Las Palmas. Han hadde ikke mer enn lagt seg, før hunden begynte å hyle og bjeffe. Vivian hadde hoppet ut av sengen, og funnet frem en pistol fra under madrassen. Iris hadde ikke en gang visst at han hadde en pistol i huset, og hun hadde løpt forferdet etter ham ut på patioen.

Vivian hadde gått rett bort til hunden, plassert munning på pistolen mellom de store, sorte, tillitsfulle øynene, og fyrt av. Halve hodet hadde forsvunnet. Iris hadde skreket av fortvilelse, mens Vivian ikke hadde så mye som blunket.

”Få Ricardo til å grave den ned i hagen,” hadde han sagt.

Og som om slaktingen var en helt naturlig ting, hadde han etterpå gått og lagt seg.

Vivian er utilregnelig, tenkte hun, spesielt i den situasjonen han er i nå.

Hvorfor i helvete hadde hun ikke stanset ham mens hun hadde sjansen? Hun hadde vært der, hun kunne bare gått rett inn i rommet og satt en stopper for alt.

Hun kunne gjort det. Der og da! Det var ikke rart at mange mislikte og så ned på henne. Hun var ikke verdt noen ting, verken som menneske… eller mor.

Den gamle mannen var brått ferdig med å fylle bensin. Iris betalte ham gjennom vinduet, og raste ut på motorveien.

Hun fant huset til Marisol og Ricardo ved en ren tilfeldighet. Agüimes er en forholdsvis stor by, og Iris hadde bare vært hjemme hos dem en gang før. Men hun husket sånn noenlunde hvor huset lå, og kjørte i den retningen.

Da hun følte at hun var i nærheten, svingte hun av fra hovedveien, og kjørte rett mot huset. Hun gjenkjente det med en gang, og bråstoppet. Det var et rødt, tre etasjers hus med tre forskjellige leiligheter. Marisol og Ricardo bodde på toppen.

Vinduene? Hun stirret opp på vinduene. De var lukket med lemmer. Var det for å holde varmen ute, eller var det ingen hjemme?

Redselen grep henne. Kanskje hadde hun hadde kjørt hit forgjeves? Hva om hun ikke fant Ricardo? Hvem skulle hun be om hjelp?

Hun studerte ringeklokken, og forsikret seg om at hun var kommet til riktig hus. Ivrig ringte hun på, og lyttet. Lyttet etter tegn på at det var noen inne i huset.

Stillhet.

Hun ringte på igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen.

Det kom ingen reaksjon fra leiligheten. Hun dundret med hendene i inngangsdøren til leilighetskomplekset.

Ingenting.

Hun gikk ut i gaten, puttet to fingre i hver munnvike, og plystret høyt og skingrende. Flere ganger i rask rekkefølge. Hissig og intenst. En ung kvinne i t-skjorte og avrevne jeans kom ut fra nabohuset. Hun var barbeint, og lurte tydeligvis på hvorfor det var slik oppstandelse på utsiden.

”Que pasa?” sa hun?

”Speak Inglish,.. por favor?” spurte Iris.

Hun stotret, usikker på hvilket språk hun skulle bruke.

”Selvfølgelig,” svarte kvinnen.

”Så bra,” stønnet Iris lettet.

”Kjenner du Ricardo? Ricardo som bor på toppen her oppe?”

”Ja.”

”Har du sett ham i dag?”

”Nei.”

”Sikker?”

”Ja, men du finner ham sikkert på Bar Lopez. Det er der han pleier å være… om han ikke er hjemme.”

”Bar Lopez, hvor er det?”

”Den ligger i hovedgata i Ingenio, byen som ligger rett ved siden av her.”

”Ja, og…?”

”Kommer du fra Las Palmas?”

”Ja.”

”Da kjørte du rett forbi den, på vei hit.”

Neste uke: Verre enn helvete.