Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 23

Uten skamfølelse

Det hadde sjelden vært noe fullere menneske på Bar Lopez, i hvert fall ikke midt på dagen. Ricardo satt og balanserte på en barkrakk.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Han var døddrukken og høylydt. Han sang: Soy Canario con un corazon de oro. Stemmen var hes og utydelig, og han gjentok den samme frasen om og om igjen.

Ingen i baren forstod hva som drev ham. Bartenderen prøvde å begripe om det var en gammel, kjent sang han vrælte på, eller om det bare var noe tull han hadde funnet på for anledningen.

”En til!” ropte Ricardo.

Øynene glinset ved neseroten, som klinkekuler lagt i vann. Han klasket håndflaten i bardisken.

Bartenderen hentet opp en flaske brun rom og kikket på lappen han hadde festet bak disken. Dette var nummer nitten. Han hadde veddet med to eldre kanariere at den gale argentineren ville falle av krakken før nummer tjue.

Men nå så det ut til at han kom til å tape en flaske sprit til de to gamlingene langs baren.

Ricardo svaiet stygt, men holdt balansen. Han hadde ingen planer om å slukne. Han var i toppform. Dette var en gledens dag. Undertrykkere må straffes, uansett hvor i verden de opererer. Han hadde en god følelse inne i seg.

Huset til Don Pablo var garantert totalt ødelagt. Det var han helt sikker på, allikevel hadde han lyst til å dra tilbake, bare for å se reaksjonen til diktatoren.

Se den gamle mannen gråte, høre kona hans hyle, få en siste sjanse til å nyte hevnen. Han hadde lenge drømt om å se Don Pablo på kne. Knust.

Han ønsket at han skulle merke hvordan det var å komme hjem og finne drømmen sin i grus. Alt ødelagt av noe så enkelt som vann.

Selvfølgelig var huset og innboet forsikret, og det meste kunne erstattes.

Men huset var et livsverk, Don Pablos store stolthet. Nå var alt i huset pappmasjé. Ødelagt av hans eget, dyrebare vann.

Ricardo gulpet og vinket på en drink til. Tanken på hvordan det måtte se ut inne i huset til Don Pablo gjorde ham begeistret. Han forsøkte å se for seg de forferdelige ødeleggelsene vannet må han gjort på innbo og hus. Han tenkte på reportasjer fra flomkatastrofer som ofte flimrer over tv-skjermen.

Han lo høyt. Lykkelig. Uten skamfølelse. Selvfølgelig er det forferdelig når folk mister hus og hjem i uvær og nedbør, når vannet skyller bort alt av verdi, det være seg mennesker, dyr eller ting.

Men som oftest er det vannmangel som dreper folk og legger steder øde. Uten vann, intet liv. Sol og vann er hva som får ting til å spire og gro. Det er de to tingene som er viktigst for alt liv.

Sola er det ingen som har hevd på. Ennå, tenkte Ricardo og helte ned en ny drink. Menneskelig grådighet har ingen ende. Snart finner noen måter å kontrollere sola på, akkurat som de kontrollerer vann og olje.

Jævler!!!

Han kjente bare til ett sånt menneske personlig, og nå hadde han gjort sin plikt. Akkurat som alle rettskafne mennesker burde gjøre. Stå opp mot korrupsjon og undertrykkelse. Alle burde… De helvetes… hvis alle… bare…

Ricardo svaiet. Hatet gnagde i ham. Han klarte ikke å holde orden på tankene lenger. De brune øynene var hovne og blodskutte. Håret hang ned på hver side av hodet.

Han klasket håndflaten i bardisken. Hardere denne gangen. De to gamle kanarierne vurderte sjansen for at han ville bli sittende, som liten.

”En til,” skrek Ricardo.

Han måtte komme seg videre. Snart ville noen  lete etter ham. Det var ikke sikkert, men sjansene var store for at Don Pablo ville skjønne at det var han som stod bak oversvømmelsen. Han hadde tross alt truet Don Pablo. Flere ganger.

Planen var å ligge lavt noen dager, til ting hadde roet seg. Han hadde et skjulested klart. Derifra skulle han følge med og se hvordan ting gikk.

Men… Han skulle bare… stikke innom Bar Lopez og ta en liten drink før han stakk. Øyene klødde og han måtte blunke kraftig et par ganger for å klare å fokusere blikket.

I det samme han grep glasset på bardisken, ringte mobilen i lommen hans. Ricardo ristet forvirret på hodet, men orket ikke tanken på å ta telefonen. Han kikket opp og så at alle rundt stirret avventende på ham. Hva lurte de på? Idioter!

Han rotet litt rundt i lommene før han fant telefonen. Med en kraftanstrengelse fikk han den opp og kikket på displayet.

Faen!

Det var Marisol. Henne hadde han i alle fall ikke lyst til å prate med nå. Han måtte lukke det ene øye for å se klart.

Marisol var en fantastisk kvinne, man akkurat dette han drev med nå, det skjønte hun seg ikke på. Han skulte på telefonen, fant den røde tasten og trykket den hardt inn.

 .

Pinex Forte, Sobril og Voltarén

Iris grep billetten som kom ut av automaten ved innkjørselen til parkeringshuset på Gando flyplass. Hun lurte på hvor lenge bilen kunne stå der før de fant ut at ingen hadde planer om å hente den.

Bommen åpnet seg og hun kjørte inn på parkeringsplassen, ned i underetasjen og lette litt før hun fant en ledig plass. Hun manøvrerte bilen inn på en trang plass mellom to store biler og slo av motoren. Det ble helt stille. Mørkt og stille.

Hun skalv.

Dette var nærme. Nå var det bare å gå ut, gjennom sikkerhetskontrollen, inn på flyet, og legge dette marerittet bak seg.

I baksetet hadde hun bagen og en flaske med vann. Hun lente seg over og hentet begge. Hun skrudde av korken på vannflasken og tok en stor slurk med lunket vann. Det smakte jævlig. Hun skuttet seg.

Deretter åpnet hun bagen og fant frem en liten pung. I pungen hadde hun en snusdåse. Hun åpnet den og fikset frem noen piller. En Pinex Forte, en Sobril og en Voltarén. Den siste bare for å slappe av litt i leddene. Hun la alle tre på tungen, tok en slurk vann og svelget.

Resten av pillene og snusdåsen kastet hun inn i hanskerommet. Ikke smart å ha med noe reseptbelagt til Norge.

Hun kikket gjennom bagen også, for å være sikker på at hun ikke hadde fått med seg noe ekstra, noe som kunne få henne arrestert før hun kom inn i landet. Fra nå av fikk hun greie seg med vodka, inntil videre.

Hun nølte med å gå ut av bilen. Det var så definitivt, så… på en måte… endelig… og trist. Hun hadde hatt det mye moro med Vivian, men i det siste året eller så, hadde han bare blitt galere og galere.

Miksen han kjørte av piller, kokain og whisky var farlig. Ikke bare for ham selv, men for andre også. Hun visste aldri når skiftet han personlighet, og om han kunne bli paranoid og voldsom. Det er ingen god kombinasjon å være i besittelse av våpen samtidig som du er sikker på at alle, absolutt alle, er ute etter å ta deg.

Heldigvis hadde han aldri gjort noe enn til å klappe til henne.

Om femti minutter gikk flyet, hun hadde printet ut boardingkortet og kunne bare gå rett til gaten. I kveld var hun tilbake i hjemlandet.

Hun forsøkte å forestille seg et nytt liv i Norge. Det ville bli vanskelig. Var det ikke derfor hun hadde dratt derifra?

Tvilen kom snikende. Hun tenkte tilbake på første gangen hun kom til Oslo. Alene og redd, med bussen direkte fra Vestlandet. Hun hadde vært et null. Ingenting. Byen møtte henne med et brøl, som om den ikke bare var stor, men også rasende.

Hun kunne huske hvordan hun stod på Karl Johan, alene med en liten koffert i hånden. Så liten, så hjelpesløs, overbevist om at hun aldri ville kunne klare seg på egenhånd.

Men det hadde gått, det også. Det ironiske var at i storbyen ble et vakkert utseende enda mer verdsatt. Hun hadde bare ruslet rundt på Karl Johan en times tid før en voksen mann bød henne på middag.

Han var minst femti år, og hun var aldri i tvil om hva han ville med henne. Men han var snill og hun bodde de første ukene i Oslo hjemme hos ham.

Han var desperat etter å ha sex med henne, og hun merket fort hvor lett det var å manipulere en mann så lenge hun bare sørget for å gi ham akkurat litt mindre enn hva han ønsket.

Det første året i Oslo hadde vært fantastisk. Hun hadde vært ute på byen hver natt, festet og bare hatt det moro. På Smuget hadde hun blitt kjent med likesinnede. Mange var kjendiser, musikere og skuespillere. De var gøyale å være sammen med, til tross for at de fleste av dem ikke hadde fem øre.

Og mange av dem hadde samme bakgrunn som henne. De hadde også kommet til Oslo på lykke og fromme, bare bevæpnet med det de eventuelt hadde av talent.

Og de fleste hadde gjort det på tross av foreldrene. En gitarist hun hadde hatt et fast seksuelt forholdt til – på handikaptoalettet på Smuget, hver mandag – hadde sagt det rett ut:

”Jeg har gitaren min og du har utseendet ditt. Jeg er dritgod til å spille, men jeg må vikariere med danseband for å overleve. Du er superfin og deilig, men bor sammen med en stygg, feit fyr med penger. Vi er begge horer på hvert vårt vis, men vi overlever.”

Å ja, det stemte. Hun hadde vært samboer med en stygg, feit fyr, og det hadde vært helt bevisst.

På Smuget hadde hun bare omgått folk fra underholdningsbransjen, mange av dem fotografer. Tilbudene om å stå modell kom ofte, og til å begynne med hadde hun sagt ja.

Det hadde vært moro, helt til hun forstod hvor mye jobb det var - og at de behandlet alle modeller som kveg. Om noen hadde en kvise, eller veide tjue gram for mye, så var det krise. Det var irrasjonelt.

De stod modeller for klær og sminke som skulle selges til flotte kvinner som skulle tilfredsstille stygge, feite mannfolk. Hun skulle like å se en mann som ikke ville bli sugd av en dame på grunn av en kvise. Hele nesa kunne bli til en kvise, men ingen mann ville legge merke til det. Garantert!

Modellbransjen stinket! Og kjendisene var bare en liten, flåsete og underbetalt gjeng, uten noen som helst virkelig makt eller verdi.

Makten og pengene fantes i næringslivet, og den stygge, feite samboeren hennes hadde vært bilimportør og høyt opp på listen over de fem hundre rikeste i Norge.

Selvfølgelig måtte hun jobbe litt for å frigjøre ham fra kone og barn, men det hadde ikke akkurat bydd på problemer. Hun visste hvordan hun skulle behandle en mann for å være sikker på at han kom krabbende tilbake, tiggende etter mer.

Hun tok tak i speilet over frontruten og vred det ned, slik at hun kunne se ansiktet sitt. I det dunkle lyset i parkeringshuset så hun fantastisk ung og frisk ut.

Virkeligheten var mer brutal, det visste hun, men det måtte vel være nok til å kunne treffe en ny stygg og feit fyr med penger? Eksisterte Smuget fremdeles? Det ville hun fort nok finne ut av.

Hun forsøkte å riste av seg usikkerheten og tankene på fremtiden. Nå måtte hun bare komme seg på flyet. Hun gikk ut av bilen, dro bagen med seg, og smalt igjen døren uten å låse. Ved utgangen av parkeringshuset var det en stor søplekasse. Iris stoppet, tok frem bilnøklene og holdt dem opp.

”Takk for alt!” sa hun, og slapp nøklene ned i søplekassen.

Hun forsatte gjennom avgangshallen og inn i sikkerhetskontrollen. Det var liten kø og vakten vinket henne rett gjennom. Ved informasjonstavlene var det mer folk.

De stimet sammen og Iris måtte presse seg frem. Hun rakk ikke engang å finne sin egen flight på skjermen før hun forstod at noe var galt. Bak de aller fleste oppsatte flightene blinket det med store bokstaver RESTRADO – forsinket.

Neste søndag: Vivian raser av gårde i Porchen mens han grubler over hvordan han skal rekke å både kvitte seg med liket og levere dopet, og om han skal drepe Marisol også.