Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 14

Wonderful world wide web

Lokalet var langt og smalt, med en kakedisk langs den ene siden. Veggene var pyntet med falmede plakater, og det luktet billig blomsterspray. Helt i enden var det et par småbord hvor folk kunne sitte med kaffe og en kake.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

På veggen over bordene hang en mesanin med et titalls datamaskiner. Det var bare noen få mennesker i det triste lokalet.

Tim Cox bestilte en kaffe med melk. ”Hva koster det å gå på nettet?” spurte han kvinnen bak disken.

”Femti pence for hvert femtende minutt,” svarte hun uten å se opp.

”Du kan ta nummer tre, hvis du vil. Og betale når du er ferdig.”

Hun satte kaffekoppen på disken. Tim Cox tok kaffen og gikk opp på mesaninen, satte seg ved maskin nummer tre og startet Google. Spent skrev han inn Vivian Cage i søkerfeltet.

Resultatet var overveldende: 125.316 treff på 0.20 sekunder. Tim Cox smilte for seg selv, løftet opp kaffekoppen og tok en god slurk. Hans gamle sjef hadde ikke akkurat gått i dekning.

En fiesta for Iris

”Hvor faen er nøkkelen til Lexusen?”

Stemmen til Julia gjallet over patioen. Det iltre tonefallet fikk Iris til å stivne. Hun satt i skyggen på verandaen utenfor kjøkkenet og nippet til en vodka og Cola. Bare lyden av stemmen til Julia fikk hjertet hennes til å hoppe.

Helvete var løs.

Hun hadde glemt å henge tilbake nøkkelen etter å ha brukt bilen bort til supermercadoen for å kjøpe mer vodka.

Hvordan var det mulig?

Lexusen var favorittbilen til Julia, og det ble alltid bråk om Iris brukte den. Det visste hun godt, men den stod lettest plassert i garasjen, og hun skulle bare være borte i tjue minutter. Men da hun kom tilbake, hadde hun vært for opptatt av å få seg en drink til å huske å henge nøkkelen tilbake på plass.

Hun kikket ned på bordet. Nøkkelen lå rett foran henne.

”Fucking old cunt! Iris,… IRIS, har du nøkkelen til Lexusen?”

Stemmen til Julia var hissigere, høyere og mer forbannet.

Iris svarte ikke. Hun myste utover det vakre landskapet i dalen nedenfor. Den grønne vegetasjonen ble bare brutt av noen små, hvite steinhus oppe i dalsiden. Himmelen var lav på grunn av varmedis, med bare et hint av blått lengst oppe. Idyllen var som tatt ut av et postkort.

Terrenget foran henne var fantastisk. Hun tenkte på skapelsen, hvordan det hele kan ha blitt til. Barnetroen hadde hun forlatt, men når hun beundret naturen med palmer og fugler, kunne det ikke forstås som noe annet enn et mirakel. Hun skulle ønske hun kunne finne den samme roen som dalen hadde, bare for et øyeblikk, langt inne i sjelen.

Til å være prestedatter hadde hun tatt mange underlige valg. Det var ikke bare Guds veier som er uransakelige.

Hun skylte ned resten av drinken og reiste seg opp, motvillig, til nok en dans med djevelen. Med et dypt, selvmedlidende sukk, plukket hun opp nøkkelen fra bordet, og satte kursen mot garasjen.

Julia stirret taust på henne med de store, harde, brune øynene. Selv rasende var hun vakker;  den pene nesen, den bløte sensuelle munnen, det lange, svarte håret som flommet nedover skuldrene, og den smale, grasiøse kroppen i de anstendige klærne.

Blikket var nok til å få Iris til å føle seg utilpass og vulgær. Hun hadde tatt på seg en liten, rød kjole med dyp utringning for å være sexy til Vivian kom hjem. Men i det grelle lyset i garasjen, følte hun seg bare skitten og uanstendig.

Utseendet hadde alltid vært Iris velsignelse. Hennes medfødte formue. Fra hun i tenårene hadde oppdaget hvor mye utseendet betyr for folk flest, hadde hun grovt utnyttet den nådegaven naturen hadde skjenket henne. Hun hadde fort lært seg å lede mannfolk ut i fristelse, for så å gjøre dem avhengig av det hun hadde å tilby av elskov og kjærlighet.

Alle menn elsket Iris; smilet, kroppen, latteren og det vakre ansiktet. Hun kunne få menn til å gjøre hva som helst.

En stund.

Helt til de hadde beseiret henne og tok henne for gitt. Det var ikke personligheten som fikk menn til å sverme rundt henne - det var hun klar over. Hun hadde mange tanker og meninger, men turte aldri å lufte dem ovenfor de mennene hun var sammen med. Og hun likte ikke krangling og slåsskamper.

I stedet for å gå inn i konflikter, forsøkte hun så godt det var mulig å unngå dem. Om ikke det gikk, bøyde hun som regel av, og lot de andre få viljen sin. Og om det var noe hun virkelig ville oppnå, så brukte hun munn – seksuelt.

Det forundret henne hvor mye menn setter pris på å bli tilfredstilt med munnen. Hun likte det også. Det er en form for sex med mange fordeler; det er umulig å bli gravid, det kan utføres med klærne på, tar kort tid, og kan gjennomføres nesten overalt. Men det beste var; alle ender opp med et smil rundt munnen. Og alle drømmer om mer.

Det hadde hun lært tidlig; å gå ned på kne foran en mann ga langt flere fordeler – og mye mer makt – enn å gå ned på kne foran et alter.

Julia rynket på nesen. Hun gjorde ingenting for å skjule hvor mye hun avskydde Iris. Iris stirret kjølig tilbake. Hun kunne ikke imponere Julia, få henne til å like seg. Det hadde hun forsøkt, men nå var det lenge siden hun hadde gitt opp håpet om å få til et normalt forhold dem i mellom.

Julia strakte ut en arm og stakk en åpen hånd opp i ansiktet på Iris, helt innunder nesen hennes. Iris tok et skritt tilbake, og rolig, uten å skjelve, fikk hun lagt nøkkelen opp i hånden.

”Du rører aldri Lexusen igjen!”

”Jeg tar den bilen jeg ønsker,” sa Iris.

”Vivian har sagt….”

”Vivian, Vivian, Vivian…”

Stemmen til Julia ble påtatt nasal og nedlatende, som om hun etterapet en liten unge. ”Du kan ikke bruke ham overfor meg. Mot alle andre, kanskje, men ikke mot meg.”

”Han er faren din, - og mannen min.”

”Du hører ikke til her!”

”Jeg har kjøpt dette stedet, sammen med Vivian. Du brydde deg aldri om å være med å lete.”

”Fordi jeg ikke orket synet av deg, ja. Du er bare en snylter, en parasitt med løspupper og farget hår. Du står ikke en gang i testamentet, det har pappa fortalt meg. Du er mindre verdt enn svømmebassenget i dette huset.”

Iris knep munnen sammen. Hun hadde lyst til å svare, men gjorde det ikke. Demonstrativt snudde hun seg vekk fra Julia og begynte å gå mot utgangen.

Julia grep fatt i skulderen hennes og røsket henne bakover.

”Hei, jeg er ikke ferdig med deg,” sa hun, og dro Iris innover i garasjen.

Garasjen var enorm, både bred og dyp, med plass til minst fem-seks biler. I det ene hjørnet var det plassert et biljardbord og noen ubrukte treningsapparater. Julia dyttet Iris mot bordet og grep en biljardkø som lå på den grønne filten.

Iris skvatt til siden.

Redd.

Hun var usikker på hvor hatefull den unge jenta egentlig var.

”Ikke slå med den,” sa hun, mens hun forsøkte å vurdere situasjonen.

Kunne Julia finne på å skade henne? Var hun gal? Skulle hun løpe? Antakeligvis var Julia raskere enn henne. Og hvor skulle hun stikke? Skulle hun rømme, måtte det være med en bil, og hun var allerede i garasjen. Hun trodde heller ikke det stod noen biler utenfor. I alle fall ikke med nøkkelen i.

Julia holdt den tjukke enden på biljardkøen opp et øyeblikk, som om hun skulle til å slå.

”Du har sett for mange filmer,” sa hun.

”Det er ikke bare som kølle du kan skade folk med en biljardkø.”

Med et rakst grep, vippet hun køen rundt og stakk Iris knallhardt i låret med den spisse enden.

Iris hylte og hoppet bakover. Smerten var intens, men det første hun tenkte på, var hvordan hun kom til å få et diger blåmerke, midt på låret.

Julia bykset etter og ga henne et nytt, hardt stikk. Denne gangen i magen, litt til siden for navlen.

”Det finnes ikke rottefeller for udyr av din størrelse, ellers hadde huset vært fult av dem.”

Julia var hensynsløs.

”Jeg vet ikke hvilket skap du har kommet krypende ut under fra, men det er uforståelig at ikke pappa har gjennomskuet forkledningen din.”

Iris rygget bakover, men støtte i Lexusen. Før hun rakk og hoppe til siden, stakk Julia henne brutalt i skulderen.

”Jeg skal rive av deg forkledningen med denne,” skrek hun, og viftet med biljardkøen.

”Når jeg er ferdig med deg, skal ikke folk se annet enn rotta som ligger på gulvet og spreller!”

”Det er ikke sånn…”

Iris ville forsvare seg, men ordene døde i munnen hennes, som om hun svelget sitt eget hjerte. Hva kunne hun si til sitt forsvar?  Hva ville Julia forstå? Kunne hun forklare seg, eller hadde Julia rett? Var hun bare en snylter, en inntrenger i deres liv?

Julia stakk henne igjen. I brystet denne gangen. Iris kjente ikke smerten lenger, bare tårene som presset på, og kaoset av tanker som virvlet rundt i hodet hennes. Hun beskyttet brystene med armene og lukket øynene.

Forsvarsløs.

Hun kunne ikke kjempe. Det var ikke henne. Hun bøyde hodet og ventet på neste stikk eller slag. Kanskje det var skjebnen som hadde innhentet henne? Kanskje var det fortjent? Var det nå hun skulle få den straffen hun hadde rømt fra som ung? Var det faren hennes som endelig hadde fått tak i henne? Hadde han rett, den gangen han sa at det livet hun levde ville føre til fortapelse?

”Jeg skal knuse deg,” sa Julia.

Hun prikket inn det ene stikket etter det andre.

Hardt og brutalt.

Iris krøkket seg sammen over panseret på bilen, forsøkte å beskytte hodet og brystene med armene, mens hun tryglet om nåde. Hun var overbevist om at dette var slutten, og var forberedt på å slukne, da stikkende bråstoppet. Livredd holdt hun hodet lavt, og øynene lukket, mens hun ventet på et avsluttende slag – mot hodet eller kroppen.

Men det forventede slaget uteble. Ikke kom det flere stikk heller. Hun skakket på hodet og kikket forsiktig opp. Julia hadde senket biljardkøen mens hun kikket ut på patioen.

Nå hørte også Iris bilen som kom kjørende inn på gårdsplassen, opp mot garasjen. Hun rettet seg opp og tørket vekk tårene.

Vivian var tilbake.  

Porschen kjørte helt inn i garasjen. Vivian kom ut av bilen. Sliten og forvirret. Han studerte de to kvinnene. Iris hadde øyensverte klint utover hele ansiktet, mens Julia var svett og kliss våt i luggen.

”Hva faen er det dere driver med?” sa han.

Ingen svarte, men Julia stampet demonstrativt biljardkøen i gulvet med et par irriterte dunk.

”Og jeg som trodde dere skulle shoppe sammen?”

Vivian kikket på dem med en forurettet mine.

”Jeg trodde dere ville ha nye kjoler til fiestaen i morgen?”

Julia rykket til og ble skarp i blikket.

”Hvilken fiesta?” sa hun.

”Det blir en stor fiesta i morgen. Har du ikke fått med deg det? Faen, for en einstøing du har blitt, Julia. Vi skal ha en stor fiesta for Iris. Hvorfor kan aldri dere to snakke sammen?”

”Fiesta? En fiesta for Iris?”

Julia så på ham med sorte øyne. Munnvikene dirret. Hun spyttet på gulvet. ”Helvete heller,” skrek hun. ”Jeg hater henne - deg også!”

Brått hoppet hun frem, og før Vivian rakk å stoppe henne, måket hun biljardkøen hardt i Porschen. Det ble en diger bulk i den ene døren.

Vivian måpte vantro på bilen. Iris snek seg forsiktig inn bak biljardbordet.

Det ble helt stille.

Lenge.

Alle tre virket paralysert. Bare Iris ga fra seg noen korte, innestengte hulk. Hun lente seg mot den kjølige murveggen og forsøkte å kontrollere tårene.

”Du veit faen ikke verdien på noen ting,” sa Vivian til Julia.

Han huket seg ned og lot fingrene gli over den digre bulken.

”Hvordan kan du ha blitt så imponerende dum? Å fikse denne døra koster en formue!”

”Mens å fø den botoxpurka der,” sa Julia og nikket mot Iris, ”er gratis?”

Vivian reiste seg opp. Forbannet.

”Ingenting er gratis,” freste han.

”Jeg drifter dette stedet, - og livsstilen til dere begge. Det er så kostbart, det er i ferd med å ta livet av meg.”

”Hvor mye kokain, marihuana, champagne og solemillo får du for en liten bulk i en bildør?” Julia snøftet.

”Jeg gir faen i Iris, i deg og pengene dine!”

”Så lenge du får nok av dem, ja! Du har ikke peiling på virkeligverden. Hva ville du gjort uten penger?”

Julia kastet trassig på hodet.

”Jeg har aldri tigget etter penger.”

”Fordi du alltid har hatt fri tilgang, selvfølgelig. Hvordan skal du greie deg uten pengene mine? Jobbe på en bensinstasjon? Vaske dasser på et hotell? Våkn opp, Julia! Du har ikke noe liv... ikke noe liv i det hele tatt… uten mine penger.”

”Kanskje det hadde vært bedre? Å være død, mener jeg? Jeg kaller ikke måten dere lever på for et liv… Vi er fanget her på denne fordømte, lille øya! Jeg hater dere alle… Du og den silikonsvampen – og alle de dopa vennene deres… Denne øya er ikke noe annet enn en busstasjon på vei til helvete!”

”Vi er på denne øya på grunn av deg. Har du glemt det? Du hatet England også, fordi det alltid regner der… Og på Jamaica kunne vi jo ikke bli…”

”Jeg ville ikke hit. Du tvang meg. Jeg er fra Jamaica…”

”Du er født i England. Du er engelsk. Din mor var fra Jamaica. Det var derfor vi…

”Det var derfor du drepte henne?”

”Julia!”

Vivian grep henne med begge armene, og trakk henne til seg. Han sa:

”Det var en tragedie! Det vet du! Du var der.”

”Hun ville levd, hvis det ikke var for den forbannede festingen din.”

”Milla elsket sin ganja, det vet du. Jeg har fortalt deg det så mange ganger.”

”Ja, jeg har hørt de endeløse unnskyldingene; om at dere flyttet på grunn av meg, om haciendaen som var et fristed for musikere, om Keith Richards og andre verdensberømte dopvrak som løp ut og inn av dørene, om hvordan ganja er den del av livsstilen på Jamaica. Jeg har hørt det tusenvis av ganger, men mamma kommer ikke tilbake for det!”

”Det var et brutalt overfall. Ingen av oss hadde skyld i det. Vi var tilfeldige ofre. Hvorfor kan du ikke forstå det?”

”Fordi ingen bryter seg inn i et hus og skyter noen uten grunn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt deg skryte til folk om de fantastiske festene, alle de rike og kjente musikerne… Du sørget selv for at dere var som fluepapir for kriminelle.”

”Det er jævla mye vold på Jamaica…”

Julia begynte å gråte, med lange, tynne hvin.

”Mamma hadde levd i dag hvis det ikke hadde vært for de forbannede musikervennene dine… og all dopen.”

Vivian omfavnet henne.

”Jeg savner henne også,” sa han.

Forsonlig førte han Julia ut av garasjen.

Iris ble stående igjen alene bak biljardbordet. Etter noen sekunder merket hun hvordan det verket under huden. Hun var øm over hele kroppen. Armer og bein var fulle av blåmerker. Forsiktig kravlet hun opp på biljardbordet og la seg ned i fosterstilling.

Hvorfor hadde alt blitt så jævlig? Var det hennes egen skyld? Ville hun noen gang kunne bli lykkelig? Hun fortsatte å gråte.

Fortsettelse neste uke: Vivian steller i stand en pinlig og ydmykende scene under avsreisefesten for Iris.