Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 13

Vivian bannet høyt. Hvorfor hadde han aldri lært seg å rygge med tilhenger? Uansett hvilken vei han svingte, gjorde tilhengeren noe annet enn hva han ønsket.

Døren på den gamle lagerbygningen stod åpen, men han klarte ikke å få tilhengeren med den lille Zodiacbåten inn uten å skrape bort i dørkarmen. Han kikket i speilet. Båten var av gummi og han hadde lyst til å presse den gjennom. Men hva om han ble sittende fast?

Eller om noen så ham?

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Han måtte få båten inn i lageret før noen la merke til den flotte bilen med en ny båt på henger bak. Det var et bilde som var alt for lett å huske. De to tingene passet ikke inn på den nedlagte bananplantasjen.

Forsiktig kjørte han bilen frem igjen. Han måtte forsøke på nytt. Båten var bare tre og en halv meter lang, men lageret var så lite at det ikke var plass til å snu både bil og henger inne i bygningen. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det tidligere?

Fordi han var amatør, selvsagt.

Vivian kikket seg rundt. Det var ingen mennesker å se. Ingen biler heller.

Heldigvis.

Han hadde leid den nedlagte lagerbygningen for ett år siden, rett etter han hadde begynt å leke med tanken på at han kunne komme til å trenge et skjulested. Bygningen lå bare femti meter fra en gjennomfartsvei, men det var en vei med lite trafikk, og det kunne gå lang tid mellom hver gang en bil passerte.

Hvis han bare kunne få hengeren og båten inn i bygningen uten at noen så ham, ville han være trygg. Det var det eneste som gjenstod på en ellers vellykket operasjon.

Han siktet på døren nok en gang og rygget sakte bakover. Bilen og tilhengeren tok hver sin retning, men ikke før båten var halvveis inne i bygningen. Den venstre siden kilte seg fast mot dørkarmen, men Vivian bare ga gass. Tilhengeren ble stående stille et øyeblikk før friksjonen løftet den opp, og med et høyt smell, vippet både båt og henger inn gjennom døren. Lettet rygget han båten godt inn på lageret.

Vivian hoppet ut av bilen, løp inn og koblet fra tilhengeren. Hendene hans skalv. Svetten rant, over hele kroppen. Han var blitt gjennomvåt, uten å ha lagt merke til det tidligere. Det eneste han hadde vært opptatt av, var å ikke bli sett.

Han kjørte bilen ut, til baksiden av bygningen, i skjul fra veien. Sakte, som om han ikke helt trodde at han hadde klart det, krekte han seg ut av bilen. Kreftene var som sugd ut av ham, men den intense varmen kjentes bare deilig og beroligende.

Det var helt stille.

Han gikk med ustøe skritt rundt til forsiden av huset og kikket seg omkring. Stirret så det prikket i øynene, men han kunne ikke se noen ting som beveget seg. Det åpne, tørre landskapet ble bare brutt av noen grønne busker, et par krøkkete oliventrær og noen små kaktuser.

Ingen biler hadde passert på veien mens han hadde jobbet med å få båten inn på lageret, det var han sikker på.

Skydekket var lavt og ugjennomtrengelig, som et teppe foran den varme solen. Vinden var full av sand. Bygningen hadde et par stygge, falmede graffiti tegninger på høyre side. Knuste banankasser lå slengt omkring og plassen var full av kaninmøkk. Det var lenge siden det hadde vært mennesker der.

Vivian smilte for seg selv. Stedet var perfekt. Her ville alt stå trygt til han kom tilbake fra Norge. Helt til han var sikker på at ingen hadde mistanke om hva han hadde gjort, og at han var den eneste som kjente til hvor han hadde skjult varene.

Han fortet seg inn i bygningen og lukket døren omhyggelig bak seg. Det fantes ikke vinduer og det var helt mørkt inntil han fikk famlet seg frem til lysbryteren. En nakent lysstoffrør i taket kastet et grelt lys over de møkkete veggene, jordgulvet, tilhengeren og båten. 

Nå gjenstod det bare å sjekke at alt var på plass, og at ingen hadde forsøkt å ta noen snarveier. Fra beltet tok han frem en skylskarp jaktkniv. Han stakk kniven inn i akterenden på båten. Den komprimerte luften hveste ut i et langt, skrikende åndedrag.

Med kraftige rykk, flerret han opp et stor hull på den ene siden.  Han stakk en hånd inn gjennom hullet og grafset søkende rundt til han fant det han lette etter.

En lang, tjukk pølse av gummi. Myk, men samtidig hard, og så lang at den gikk rundt hele båten. Han trakk en bit av den tjukke pølsen ut gjennom hullet, og gryntet fornøyd.

Med kniven åpnet han forsiktig pølsen og stirret på innholdet. Tett i tett lå det små pakker med hvitt pulver. Hver på to hundre og femti gram. Lasten var verdt en formue.

Han hadde gjort sinnssyke ting før – men dette var verre. Vivian elsket gambling, av alle slag, men dette var ekstremvarianten. Han plukket opp en av de små posene og tok den med bort til et gammelt, skjevt trebord.

Med knivspissen laget han et lite hull og helte litt pulver ut på bordet. Han bøyde seg ned, stakk nesetippen bort og luktet forsiktig. Deretter satte han en finger på det ene nesebordet og snuste kraftig inn gjennom det andre.

Det var som å få krutt i blodårene, og han fikk tårer i øynene. Nesen begynte å renne.

Han var i mål.

Hastig pakket han sakene tilbake på plass, og la en presenning over båten. Han slukket lyset og snublet bort til døren.

På utsiden låste han først døren på normalt vis, deretter løftet han på plass en tjukk, halvrusten jernslå. Fra en lomme fant han frem en diger, blank og ny hengelås. Med denne forseglet han lageret. Det var ingen grunn til at noen skulle bryte seg inn der, men det var best å være på den sikre siden. Han tok noen skritt bakover og beundret det han hadde gjort.

Hengelåsen skinte blankt i sola som en sølvsluk i en fiskestim. Den var mistenkelig skinnende og ny. Vivian plukket opp en neve tørr sand og forsøkte å gni låsen inn med møkk. Men sanden ville ikke sitte, og låsen forble like blank og ny.

Svetten rant nedover tinningene hans. Han tørket fuktigheten vekk med hendene og fikk en idé. Omhyggelig fuktet han hengelåsen med sin egen svette før han dekket den med sand. Det ble bedre, men ikke nok.

Han spyttet på hengelåsen til det rant av den, før han smurte på med sand og kaninmøkk. Det gjorde virkningen. Hengelåsen så ut som om den hadde hengt der i årevis.

Fy faen, så flink han hadde vært.

Hele operasjonen hadde tatt måneder, og den hadde vært nervepirrende. Flere ganger hadde han trodd at det ikke ville være mulig å gjennomføre, men han hadde trøstet seg med at de fleste som tjente store penger på denne måten, var langt dummere enn ham. Og hvor mange ble egentlig tatt? Det er stoff overalt, så det kunne ikke være mange, det sa seg selv.

Han gikk rundt huset, tok et overblikk og satte seg inn i bilen. Det var fremdeles helt stille. Han var fornøyd. Dette grepet burde være nok til å få ham i balanse. Han hadde fremdeles store inntekter, det var bare den ukontrollerte gjelden som hadde satt ham i en uhåndterlig knipe.

Men nå var alt over – det var på tide å feire. 

Det var fremdeles lyst da Vivian entret Casa Isabella. Han var alene fordi mannskapet fra båten ville dra til et annet horehus.

Casa Isabella lå i et flott, men diskret hus midt i Maspalomas. Det lange, flate huset var bygget i spansk stil, og innholdt både et illegalt kasino og velkjent horehus. Etablissementet ble drevet av afrikanere og hadde dårlig rykte fordi mange mente de ble lurt i kasinoet.

Vivian trodde også at han ble svindlet ved ruletten. Ofte. Allikevel var han stamkunde. Han vendte alltid tilbake fordi Casa Isabella hadde noe ingen andre horehus på Gran Canaria kunne tilby.

De hadde Margaretha, en høy, mørk og ferm kvinne fra Elfenbeinskysten med et smil så innbydende, Vivian var sikker på det kunne gjøre paven til horekunde.

Margaretha hadde digre bryster og en struttende rumpe, uten å virke stor eller fyldig. Hun var bare svulmende vakker, som en eksotisk blomst.

Vivian elsket å ha sex med henne. I hans øyne var hun en artist. Margaretha var i begynnelsen av tjueårene, men kunne mer om sex enn noen andre Vivian hadde møtt i sitt liv – og det var mange – både amatører og profesjonelle. Margaretha var en ener.

Vivian måtte ha henne, flere ganger i uken. Han var avhengig. Det hendte han våknet og hadde drømt om henne - eller han kunne ha sex med Iris - og samtidig drømme om Margaretha. Han visste at han ikke burde dra til Casa Isabella, men han gjorde det allikevel.

Margaretha var ledig da han kom. Ikke tilfeldig, for han hadde ringt på forhånd og avtalt tid. Det gjorde han alltid. Å sitte ute i baren og vente til hun var ferdig med en annen kunde var uakseptabelt. Det ville få ham til å føle seg som horekunde. Og det var han ikke. Han kunne få tak i kvinner uten å betale, men han var besatt av Margaretha, og hun var tilfeldigvis hore.

Dessuten, om han ringte på forhånd, ville han få vite om det var noen sjanse for rassia mens han var på besøk. Politisjefen i Maspalomas var også en flittig kunde, og han ringte alltid på forhånd og varslet, om det var planlagt en rassia. Gode forbindelser er verdifulle på Gran Canaria.

Vivian lå på ryggen med et digert glis om munnen. Margaretha satt skrevs over ham og brukte muskler få andre kvinner er i besittelse av, eller kanskje ikke vet hvordan de skal trene opp. Nytelsen var enorm. Margaretha var som en levende melkemaskin.

Vivian lå med lukkede øyne og gispet etter luft da døren til det lille rommet ble slengt opp. To afrikanere braste inn. Mennene var kullsorte, høye og senete, kledd i lange, fargerike kjortler.

De hadde stirrende øyne og hender de knapt kunne knytte, fulle av arr etter slagsmål med kniver og andre skarpe våpen. Bak dem kom en enda høyere mann, iført rød kjortel med gullbroderier. Han var i førtiårene, spenstig og full av kraft.

Han hadde mørke, årvåkne øyne, av den typen som man ofte forbinder med et villdyr. I hånden holdt han en liten klubbe, pyntet med fjær og metallringer.

Margaretha fortsatte med sine rytmiske hoftebevegelser, uanfektet av at tre menn plutselig hadde inntatt elskovsredet. Vivian slo opp øynene og holdt på å svelge sin egen tunge.

Hjernen hans kortsluttet et øyeblikk, ble til et sort hull, før virkeligheten sakte seg inn over ham. Vivian kjente mannen med klubben alt for godt. Det var Ngozi Adu, lederen for den afrikanske mafiaen som drev Casa Isabella.

Vivian var fanget, forsvarsløs, som et dyr i en revesaks. Blodet fosset ikke lenger rundt i kroppen. Margarethas atletiske bevegelser brakte ikke nytelse, bare smerte. Han dyttet i henne for å få henne til å slutte, men hun bare økte tempoet. Henrykkelsen ble til mareritt. Den seksuelle rusen ble til tørke, smertefull som sandpapir.

”Jeg har sett etter deg, Vivian!”

Ngozi Adu snakket engelsk med tjukk aksent. Stemmen var dyp, med en hes rasping, fra langt nede i halsen. Det hørtes ut som om han anstrengte seg for å snakke.

”Jeg trodde du hadde løpt din vei, som en rotte, etter å ha gnagd ferdig. Uten tanke på hva den etterlater seg av skade, problemer for andre?”

”Nei, jeg har bare…” Vivian fikk trøbbel med stemmen.

”Jeg har…”

”Du skylder meg åtti tusen Euro… Og så plutselig slutter du å komme… tar ikke telefonen. Det gir meg en vond følelse i magen.”

”Jeg… jeg har vært opptatt, men nå…”

”Ja, nå. Det er hva jeg ønsker å høre om. Hva nå? Akkurat nå!”

”Jeg har de åtti tusen, ikke noe problem.”

”Du har de åtti tusen, her?”

”Ikke her, men…”

”Det er akkurat det jeg er redd for, at du ikke har de her, eller noe annet sted. Det er lenge siden du skulle ha gjort opp for deg.”

”Jeg har skaffet dem. Jeg har pengene. Alt sammen!”

”Da kan vi bare dra å hente dem nå? Sammen?”

Vivian kjente hvordan det sprengte på i tårekanalene. Han kjempet for å ikke gråte.

”Jeg har det ikke i cash,” sa han.

”Men jeg har dem. Det er hundre prosent sikkert.”

”Hvis det ikke er cash, hva er det da?”

”Kokain. Jeg har det i kokain.”

”Kokain er ikke penger.”

”Jeg har en avtale. Om fem dager har jeg ikke lenger kokain, da har jeg penger.”

”Om fem dager?”

”Jeg skal til Norge… jeg drar på søndag, og blir borte i tre dager - så lenge kan du vel vente?”

”Til Norge? Tror du jeg lar deg forlate denne øya uten å betale?”

”Men jeg har ikke muligheten før… Jeg har en avtale først om fem dager. Det er for mye stash. Jeg kan ikke løpe rundt på Jumbosenteret og selge det til enkeltpersoner.”

”Ok,” sa Ngozi Adu.

”Jeg tar det i varer. Vi kjenner begge prisen, og jeg skal ha femti prosent påslag fordi jeg har ventet. Eller nei, jeg skal ha hundre prosent påslag, og for det kan du få to dager til.”

Han prikket Margaretha på skulderen. Hun stoppet hoftebevegelsene og skled av Vivian. Hun akte seg nedover kroppen mens hun lot tungen leke over brystet hans. Da hun kom til skrittet, plukket hun opp pikken med høyre hånd og plasserte den mellom tennene.

”Hvis du ikke betaler da…” sa Ngozi Adu.

Han la en hånd på bakhodet til Margaretha og ga det et par solide dytt.

Vivian skrek høyt av smerte og redsel. Tennene hugg til som skarpe pigger.

”Hvis du ikke betaler da…” gjentok han.

”Kommer du til å løpe naken rundt på Jumbosenteret som et blødende intetkjønn.”

Fortsettelse neste uke: Wonderful world wide web