Fottur fra Mogán-dalen til Montaña de Tauro

Av: Pål H. Gjerden og Emma Arthur redaksjonen@canariajournalen.no

Sett fra dalbunnen virker det umulig å komme opp uten fjellklatrerutstyr.  

Fra Molino de Viento, en drøy kilometer sør for Mogán, finnes det imidlertid en rute som fører opp fjellveggen og til en helt annen verden.

Å komme seg til startpunktet er ikke noe problem.

Etter å ha forlatt motorveien kjører du langs GC-200 drøyt 5 kilometer opp Mogán-dalen til en flott restaurert vindmølle ved Molino de Viento.  

Godt med parkeringsplass fins til høyre for veien.

Med buss er det også lett, det går busser cirka hver time hele dagen fra Puerto de Mogán.

Bussturen tar bare et drøyt kvarter til vindmøllen.

Der ingen skulle tru at nokon kunne gå

Det starter uskyldig nok. Stigningen er bratt, men det er asfalt under føttene.

Første gang vi gikk her satte hissig bjeffing en støkk i oss. Men det ble snart klart at de stakkars avmagrede bikkjene var innestengt i trange bur og luftegårder.

Det er mye godt å si om Kanariøyene, men det er rom for forbedring i hundeholdet.

Spesielt gjelder dette de stakkars dyra som ikke er kjæledyr, men bare ment til bruk en sjelden gang for jakt.

Og ikke er det mye å jakte på heller, med litt flaks er det noen vettskremte kaniner å finne.

Mye løs grus på stien

Asfalten tar slutt etter noen minutter, og grusveien videre forlates etter noen få meter til fordel for en sti.

Det ser ikke så galt ut til å begynne med. Men det blir snart klart at dette ikke er en tur i parken. Stigningen blir brattere og brattere idet stien slynger seg oppover i et utall krappe svinger med mye løs grus under føttene.

På vei tilbake med trøtte bein om noen timer er det viktig at lysten på en kald øl ikke gjør at det går for fort nedover. Og snarveier er ikke å anbefale.

For et par år siden passerte vi et par vandrere som overmodig hadde tatt sjansen på akkurat det.

Så vidt vi kunne slå fast var det bare skrubbsår og opprevne klær å se, ingen brukne bein heldigvis.

Det går så sakte oppover at det virker som om man ikke kommer av flekken på en time.

Når stien endelig flater ut litt, vil de som sliter med høydeskrekk straks finne ut at det eneste fornuftige dessverre er å snu.

Smal fjellhylle

Videre bærer det langs en smal fjellhylle, bred nok for en person, men ikke vær for overivrig hvis noen kommer i motsatt retning.

Egentlig burde det stå et skilt her om at ruten videre bare er tillatt for 4x4. Og med det menes geiter.

Men stien er egentlig helt trygg så lenge man er stø på føttene.

En vertikal fjellvegg til venstre, og et langt og bratt fall mot høyre gjør imidlertid at forsiktig framferd er det eneste som gjelder.

Rett til himmels

Når nervene endelig begynner å roe seg venter neste sjokk. Plutselig dreier stien lukt til himmels.

Det ser kanskje ikke så alt for galt ut på vei opp. Men på vei ned forsvinner stien nærmest ut i intet etter et par krappe svinger.

Og på vått underlag er det fare for at du gjør det samme.

Redningen er nær

Heldigvis er dette siste strekket forbi på noen få minutter.

På få sekunder virker det som man plutselig har blitt transportert mange tusen kilometer vekk, til øde stepper i Asia eller karrige ødemarker vest i USA.

Terrenget skifter her ved Paso de Laderones totalt karakter idet blikket løper langs vidstrakte, flate treløse vidder uten veier og bebyggelse.

Det er langt igjen til målet for turen, men selv om underlaget til dels er steinete, er resten av ruten til toppen lettgått med slake stigninger.

Flere plasser er det en utrolig utsikt fra kanten av de vertikale klippeveggene ned i Mogán-dalen.

Kranglete vandrere

Siste gang vi gikk turen ble vi passert av et turfølge i full krangel.

Turdeltagerne hadde visst fått nok av det høye tempoet, og ville stoppe for å ta bilder og få en pust i bakken. Men det ville ikke turleder vite noe av.

Hvordan det gikk vites ikke, fordi vi hadde tatt oss en pause for å beundre utsikten og ta noe å drikke.

Da vi begynte å gå igjen, var de bare prikker i det fjerne, så det kan jo tyde på at farten ikke akkurat ble satt ned.

Svimlende utsikt

Etter totalt drøyt to timer passeres en sjarmerende liten steinbygning uten tak ved Degollada de las Lapas. Det bærer videre opp en vid, flat dal omgitt av spredt furuskog til et platå rett vest for toppen av Montaña de Tauro.

Gå her noen få titalls meter mot venstre, men pass på å ikke gå et skritt for langt.

Første gang vi gikk ut her kom vi opp fra nord, og var ikke forberedt på hva som ventet.

Selv for oss som er vant med å balansere langs smale levadaer på Madeira, kilte det i magen ved første blikk ut over klippekanten.

Utsikten mot vest er formidabel idet blikket løper over et utall taggete, øde fjellrygger til havet, med Teide på toppen av Tenerife i det fjerne.

Mot nordvest reiser Inagua-toppen seg mot horisonten, med landsbyen Veneguera som en hvit fargeklatt i dalen mot sør.

Demning og naturmonumenter

Turen går videre rundt til nordsiden av Montaña de Tauro der utsikten også er til å miste pusten av.

Halve Gran Canarias fjellverden brer seg ut mot vest, nord og øst.

 Langt nedenfor ligger den lille fjellandsbyen Soria, dominert av den enorme demningen til reservoaret av samme navn.

Reservoaret er det største på Gran Canaria, demningen ble først ferdigstilt i 1971.

Hele den sentrale fjellkammen er synlig, med ikoniske Roque Nublo som en silhuett mot horisonten i nord.

Lenger øst er telekommunikasjonsmastene nær Pico de las Nieves, det høyeste punktet på øya, lette å få øye på.

Toppunktet

Herfra bærer det et kort stykke sørover til det høyeste punktet på Montaña de Tauro (1225 meter over havet).

Utsikten fra toppen er nesten et antiklimaks da denne er flat og delvis skogkledd. Det er imidlertid utsikt ut mot havet i det fjerne i sørenden av platået.

Fra toppen er det bare å returnere samme vei, totalt 16 kilometer (6-7 timer).

For de som ikke liker å måtte gå fram og tilbake samme vei,  vil en av våre kommende artikler i Canariajournalen.no beskrive en fascinerende vandring rundt toppen fra nord.

Men da går man til gjengjeld glipp av den kjekke starten på dagens tur. 

Små muligheter for bilturer

Siden vandringen går i et øde og ensomt terreng langt vekk fra sivilisasjonen, er det bare startpunktet for vandringen som kan nås med bil.

For en kort og grei sightseeingtur, er det et godt alternativ å kjøre fra Puerto de Mogán langs GC-200 opp til vindmøllen for å ta en titt på denne, og den gigantiske kaffemaskinen som en lokal kjempe har glemt igjen.

Ikke let for lenge etter en bar, for det finnes ikke her i Molino de Viento. Fortsett derfor et kort stykke til Mogán.

Ta en rusletur rundt i tettstedet, og en kaffe eller noe å spise i en av de mange barene og restaurantene.

Sykkel ikke en gang for ekstremister

Selv de mest hardbarka bør ikke prøve å slepe med seg sykkelen opp den bratte partiet fra starten på turen.

Stiene oppe på platåer er også så steinete at det ikke blir noen behagelig sykkeltur selv for singletrack entusiaster hvis man skulle greie å få sykkelen opp hit.

De som liker å sykle, får heller ta dette som en hviledag.