ANNONSE
Las Palmas de Gran Canaria
+22°C
Partly Sunny
Santa Cruz de Tenerife
+23°C
Partly Sunny
PUBLISERT 29. DESEMBER 2012
Barranco de Tirajana er frodig ravine i Santa Lucia kommune. Foto: Hugo Ryvik.
Barranco de Tirajana er frodig ravine i Santa Lucia kommune. Foto: Hugo Ryvik.

Vi vandrer i Santa Lucía

Canariajournalen har begitt seg ut på spontanvandring i Tirajana-dalen i Santa Lucía oppe i fjellene på Gran Canaria.

Klikk her for å se flere bilder fra vandringen i Santa Lucía på Facebook.

– Hva sier du til å vandre en tur oppe i Santa Lucía i dag, spør jeg Sigurd. Det er en overskyet, etter forholdene småkald desemberformiddag på Gran Canaria.

– Jaaa, der har jeg ikke vært før, det kan jeg godt tenke meg, sier Sigurd entusiastisk.

Han er på besøk, og har ikke opplevd så mye annet enn sørkysten av Gran Canaria tidligere.

Erfaren vandringsmann

Sigurd er en ihuga friluftsmann som har vært ute en vandringsdag eller to før. I sommer var han hyttevakt lengst inne på Hardangervidda, og rett som det var i livet har han vandret i dagevis både i Norge, Afrika og andre steder på kloden.

Vi slenger oss i bilen og putrer sving i sving opp i fjellgarden sørøst på Gran Canaria langs vei GC-550 via Agüimes mot Santa Lucía.

Skummel rumlelyd

Idet vi tar den siste, halsbrekkende krappe svingen rundt en fjellkam når vi nærmer oss byen, blir samtalen i bilen nesten overdøvet av en dyp, insisterende rumling.

Vi titter opp mot himmelen, men det er ikke tordenvær, viser det seg. Det er heller ikke kardangen som er i ferd med å trekke sitt siste hjul etter å ha slitt seg opp bakkene.

Saken er at det allerede er et godt stykke over lunsjtid, og magene våre er ikke akkurat av den lavmælte sorten når de fremmer sine krav.

En Hao-lig lunsj

Vi installerer oss på restaurant Hao, som befinner seg ved et borglignende arkeologisk museum som heter Castillo de la Fortaleza Museo El Hao i Santa Lucía. Der inntar vi en, med hensyn til den forestående vandringen, alt for stor, men særdeles velsmakende kanarisk tapaslunsj.

Ved naboboret er en gjeng aldrende syklister i full sykkelmundur i ferd med å avslutte lunsjen. Et par av dem halter forbi på knottete sykkelskosåler i blodtrange sykkelbukser, snertne hjelmer og susp, gladslitne og sårrumpede av ganglaget å dømme.

Kort og godt for dagens vandring

Vi har tatt med oss en brosjyre fra turistinformasjonen over fem merkede vandringsruter i Santa Lucía. I og med at vi nærmer oss ettermiddag allerede, bestemmer vi oss for å ta en av de korteste og letteste rutene.

Den går ned i Tirajana-ravinen til landsbyen El Ingenio og tilbake igjen. 3,6 kilometer og 3 timer. Akkurat passe på en dag som denne.

Hvor starter vandringen?

Beskrivelsen av vandringsruta sier at vi skal ta utgangspunkt i parken nedenfor kirka i Santa Lucía og gå til høyre langs hovedveien cirka 50 meter til en restaurant. Der skal vi gå ned en sementert vei til venstre og videre inn på en grusvei mot bunnen av ravinen.

Vi befinner oss i den andre enden av byen, i sørenden, og er litt usikre på hvor ruta egentlig starter, hvilken restaurant det er snakk om.

Vi spør servitøren, peker ut den slingrende, gule streken på det lille kartet som følger med brosjyren. Han lytter oppmerksomt, studerer kartet noen minutter, ser litt usikker ut, løfter hodet og titter til høyre, så til venstre.

Til slutt peker han bestemt med hele armen til venstre, nedover mot kysten, i motsatt retning av der vi trodde vi skulle starte.

Vi takker og nikker, men bestemmer oss, med en aldri så liten tvil kilende nederst i magen, for å følge rutebeskrivelsen og intuisjonen i stedet for servitørens velmente armretning.

Sleivstart på vandringen

Til å begynne med labber vi langs hovedveien mot parken, men i stedet for å gå helt fram, bestemmer vi oss for å ta en sementert vei ned til venstre ved en liten dagligvarebutikk.

Det må jo være omtrent i riktig retning, blir vi noenlunde enige om. Det er oversiktelig i dette området av øya, og vanskelig å gå seg aldeles bort.

Veien går straks over i en smal grussti som slingrer seg bratt ned mellom algaveplanter. Snart er vi inne på en grusvei som fortsetter videre nedover i ravinen. Etter å ha fulgt veien en stund, dukker det opp et treskilt som peker ut en sti mot venstre, mot El Ingenio. Nå er vi trygge på at vi er på rett vei.

Godt merket rute

Resten av vandringsruta viser seg å være ganske bra merket med treskilt, plastbånd og hvitmalte flekker.

Det er en herlig dag, og en herlig vandring vi har gitt oss ut på. Til å begynne med er det overskyet og litt kjølig, 15-16 grader, så vi har både genser og jakke på oss. Men snart tar sola skikkelig tak i dagen, og jakker og gensere havner rundt livet.

Noen spredte skyer siger inn over landskapet og lager skiftende skyggemønster på bakken før de forsvinner langsomt og dovent bak fjellkjeden i det fjerne. Kirka i Santa Lucía ser selvlysende ut i et kort, magisk øyeblikk etter at en sky har passert og en kraftig solstråle treffer den hvite kuppelen.

Inn i palmeland

Noe av det første som slår oss er alle de flotte palmene i området, og oliventrærne, og hvor fantastisk grønt det er rundt oss i landskapet. Det har nylig vært kraftig regn etter en usedvanlig lang tørkeperiode, og naturen formelig spruter opp av bakken i yr, grønn glede.

Den øverste delen av ravinen, som heter Barranco de Tirajana, er et vulkansk krater hvor bunnen er tett bevokst med palmer og oliventrær. Ravinen går i en tydelig v-form ned til dammen Presa de Sorueda, deretter videre ned mot kysten i en smalere form fra spissen av v-en.

Et elveleie går i bunnen av ravinen, og vannet flyter friskt den dagen vi er ute på vandring i retning mot v-spissen.

– Dette var jammen en god ide, du, å gå en tur her i dag, sier Sigurd og smiler med hele kroppen. Han har en finfin sprett i stegene der han humrer i vei langs stien.

Vakre kulisser

Vi ser og ser mens vi går, på små bebyggelser rundt omkring i fjellsidene, trærne som stikker opp lik glisne tanngarder på toppen av Caldera de Tirajana, fjellene som omgir oss, og på de duftende vekstene.

Stien slingrer seg av gårde mellom trær og busker og forbi små fincaer. Snart er vi inne i smale gater mellom tradisjonelle, gamle murhus, enten hvitkalkede eller med de store steinene som utgjør veggene framme i dagen.

Landsbyen El Ingenio er et idyllisk lite sted. Vi treffer et og annet menneske, tydeligvis fastboende. De hilser og smiler i det vi passerer.

Veivalget

To skilt på en stolpe dukker opp. På det ene, som peker mot høyre, står det El Ingenio. På det andre står det La Fortaleza.

– Hva sier du, Sigurd, skal vi gå helt til festningen, eller skal vi holde oss til planen og gå til El Ingenio?

Sigurd drar litt på det.

– Njaa, jeg vet ikke riktig. det kunne jo vært en fin tur til festningen, men det er kanskje litt langt? Det er jo et godt stykke ut på dagen allerede?

Jeg sier meg enig. Vi går mot høyre, enda lenger nedover mot bunnen av ravinen. Det viser seg å være et godt valg. Men vandringen skal likevel vise seg å bli betydelig lenger enn planlagt.

Ubesværet vandring

Underlaget består stort sett av steiner og grus. Det er lett å gå, men det går stadig brattere nedover.

Snart ser vi en høy, bratt og mørk klippe i horisonten. La Fortaleza de Ansite, den naturlige festningen som angivelig var den siste skansen til urbefolkningens to øverste ledere på Gran Canaria under den spanske invasjonen på slutten av 1400-tallet. Herfra skal de ha kastet seg i døden i dyp omfavnelse fremfor å overgi seg.

Festningen tårner seg opp bak en liten bebyggelse, La Sorueda, og dammen Presa de Sorueda. Det oser lang vei av fred og idyll.

Palmepause i El Ingenio

Men helt dit skal vi ikke i dag. Vi er framme ved utkikkspunktet i El Ingenio, og stopper ved en vakker palmelund helt på kanten av et bratt stup som går ned i bunnen av Tirajana-ravinen. Beundrer utsikten en stund, fotograferer hverandre på toppen av høye knauser, og setter oss i solsteiken med beina dinglende over dypet.

En flokk med hvite fugler suser opp fra ravinen, mellom palmene, over på andre siden av ravinen, ned igjen, opp igjen. Det ser ut som en lek.

Boliger i stupbratte fjellvegger

En ung, slank kvinne dukker plutselig opp, elegant og trygt vandrende nedover den bratte stien med et barn på ryggen.

En liten jente, kanskje tre år gammel, med langt, mørkt hår, hopper og danser foran henne nedover bratta, lett som en plett.

De forsvinner forbi oss ned mot kanten av stupet. Hvor i huleste er de på vei?

– Tror du de bor der nede, kan det være mulig? spør Sigurd, en smule vantro i tonefallet.

Vi går ut på kanten av en klippe, titter nedover fjellsiden Der nede stikker det en fjernsynsantenne fram, det ser ut som om den går rett ut av fjellveggen. Vi skimter hjørnet på et hustak.

En ung mann dukker opp, han følger samme sti som kvinnen og barna. Vi spør om han bor der nede i fjellsiden. Det bekrefter han, og det viser seg at det fins flere bolighus der hvor ingen skulle tro at noen kunne bo.

Snu eller gå videre?

Vi avslutter hvilen og starter på returen. Men været er strålende, dagen er god, formen er fin og utsikten fantastisk. Vi nøler.

Selv om det begynner å li ut på ettermiddagen, overveier vi om vi skal gå videre langs stien som leder ned mot dammen, og gå tilbake langs småveiene til Santa Lucía derfra.

Rekker vi det før mørket faller på? Hvor langt kan det være, hvor lang tid kan det ta?

– Det er ikke så langt bort dit. Kan det ta en halv time til dammen, tro? Og en snau time tilbake til Santa Lucía? spør Sigurd. Han er sugen på å gå mer.

Kaktusfiken, lavendel, og noe som ligner brokkoli

Vi bestemmer oss for å gjøre det, og trasker videre mellom duftende lavendel og bugnende, rødoransje kaktusfikener. Sigurd synes algaveblomstene minner om brokkoli på stilk der de strekker seg mot himmelen lik smale trestammer.

Under nedstigningen får vi øye på en liten gruppe mennesker som driver med fjellklatring. En hvitkledd person henger som en kanariøgle midt i en steil fjellvegg cirka 15 meter over bunnen av ravinen. Nede på bakken stor tre andre personer og følger med. Kan det være et klatrekurs? Det er kjent for å være et bra klatreområde.

Vi hører bjelleklang og breking. Et stykke over oss skimter vi en slags gård, en inngjerding og noen metallplater som ser ut til å utgjøre små bygninger. Det er der lyden kommer fra, men vi får ikke øye på verken sauer eller geiter.

Feil vei

Idet vi når de første husene i La Sorueda roter vi det til, går rett fram i stedet for å svinge ned til høyre langs en steinmur.  Vi ser veien der framme, og tror det er raskest å gå rett fram for komme inn på veien.

Men etter et par minutter stanger vi mot et gjerde som står rett foran veien, og kommer ikke videre. Vi snur, og velger den andre stien.

Snart er vi nede på den asfalterte veien som slingrer seg oppover gjennom landsbyen La Sorueda. Den er minst like idyllisk som El Ingenio.

Hotell uten gjester

Vi passerer et landsens hotell med flotte trebalkonger langs fasaden. Det ser forlatt ut. Et skilt forkynner at hele hotellet er til leie.

Ved hotellet ligger et lite, tørrlagt basseng, tilgriset og forfalt, og vitner om at det er karrige tider for mange på Kanariøyene selv om turismen ute ved sørkysten går så det gjaller.

Like ved hotellet ligger et velholdt hus med et grønt skilt hvor det står CR. Det betyr Casa Rural, og er feriehus på landet som leies ut til folk som vil oppleve de mer genuint kanariske sidene av Gran Canaria enn det hotellene og strendene langs sørkysten byr på.

Lite vann i dammen

Vannstanden i Presa de Sorueda er stusselig lav til tross for at elva som leder ned til dammen ser ut til å gi godt tilsig.

Tørken på Gran Canaria ble innledet høsten 2011 og varte til høsten 2012. Da kom det store mengder nedbør, men ikke så mye i Santa Lucía som andre steder på Gran Canaria. Noen vannkrise i området er det likevel ikke snakk om.

Sola tar kvelden

Vi vandrer videre oppover langs asfaltveien, styrer skrittene mot Santa Lucía. Sola står veldig lavt nå, dupper snart ned bak fjellkammen. Skyggene har allerede invadert bunnen av ravinen og spiser seg langsomt oppover fjellsidene. Resten av turen er vi på skyggesiden.

I et veikryss peker et brunt severdighetsskilt mot Mirador de la Sorueda og Fortaleza de Ansite til høyre. Men vi rekker ikke det i dag, selv om vi har aldri så lyst.

Vi følger det hvite skiltet mot venstre, vei GC-651 mot Santa Lucía.

Den bratte veien tilbake

Det går bratt oppover på asfaltveier. Fortsatt er kveldsmørket noen timinutter unna.

Høyt der oppe ser vi den skarpe, takkete eggen på Hoya de la Cedeba, med et kikkhull for kjemper tvers igjennom den smale fjelleggen i retning nabokommunen Agüimes.

Vi passerer en stor, inngjerdet finca med ørnefigurer på stolpene som står ved innkjørselen. Det fins ørn og andre rovfugler i området, men i dag har vi ikke sett noen.

Høyere oppe går det en kjerrevei til høyre. Et falmet treskilt forkynner at der går Ruta de la Sal, saltruten. En vandringsrute som går nesten helt ned til kysten. Det får bli en annen dag.

En vellykket rundtur

Snart er vi oppe i bebyggelsene i ytterkanten av Santa Lucía, og vi er over på steinbelagte stier igjen. Den lave sola får fjellkammene til å lyse med en brungul glød over byen. Vi er trette, men fornøyde. Dagen har vært god.

Den siste biten går vi gjennom smale smug og trange gater, forbi lave steinmurer foran innbydende bolighus, en strålende papegøyeblomst, en rusten, gammel moped som henger på et gjerde inne i en bakgård, og så er vi oppe i hovedgata igjen.

Nå er vi for lengst blitt smertelig klar over at vi har gjort en klassisk nybegynnertabbe: Vi glemte å ta med drikkevann. Tørsten svir i halsen.

Butikken på hjørnet er åpen. Vi kjøper to flasker vann, brød og litt andre dagligvarer, og setter kursen hjemover.

Fem gode vandringer i Santa Lucía

Santa Lucía skilter med fem merkede vandringsruter i en egen brosjyre.

  • Saltruten (Ruta de la Sal) er den lengste. Den går fra Santa Lucía sentrum ned til Sardina, som ligger nesten helt nede ved kysten, og er 11,2 kilometer lang. Ruten er middels vanskelig og tar cirka fire og en halv time.
  •  Festningruten (La Ruta de la Fortaleza) er en 9 kilometer lang og lett rute som går fra Santa Lucía gjennom La Sorueda til den naturlige festningen Ansite og tilbake. Det tar cirka tre timer å gå denne turen.
  •  El Ingenio-ruten (La Ruta de El Ingenio) er en kort og lett runde på 3,6 kilometer fra Santa Lucía ned i Tirajana-ravinen til et utsiktspunkt ved landsbyen El Ingenio og tilbake. Den tar cirka tre timer. Du kan også fortsette inn på festningruten fra et knutepunkt som blir kalt El Cabrito.
  •  Ruten til århundrekorset (La Ruta de la Cruz del Siglo) er en rundtur opp i fjellene bak Santa Lucía som er bare 2,7 kilometer lang. Stien er middels vanskelig å gå, og det tar cirka to timer og tre kvarter. Fra toppunktet Cruz del Siglo på 949 meters høyde er det en formidabel utsikt østover.
  •  En rundtur til det som kalles ”Kjempens gravplass” (La Ruta de La Sepultura del Gigante) er 6,3 kilometer lang og har høy vanskelighetsgrad. Turen tar cirka fire og en halv time. Kjempens gravplass ligger på 1608 meters høyde, og er Santa Lucía kommunes høyeste punkt.
ANNONSE

Ostemesse i Gáldar

26.03.2017 08:00

MESSE: Feria del Queso de Gáldar på Plaza de Santiago de Gáldar
ANNONSE

En komplett ferieøy

Gran Canaria byr på dramatisk og vakker natur, interessante fortidsminner, spennende arkitektur og trivelige bymiljøer.

Yrende kulturliv

Den musikk- og kulturinteresserte har mye å glede seg over på Gran Canaria. Nesten hver dag er det konserter, opptredener og utstillinger et eller annet sted på øya.

ANNONSE

Utsøkte råvarer

Gode råvarer, originale oppskrifter og smakrike retter preger matkulturen på Gran Canaria. Flere retter er enkel, god og næringsrik husmannskost.

ANNONSER
ANNONSE