ANNONSE
Las Palmas de Gran Canaria
+22°C
Partly Sunny
Santa Cruz de Tenerife
+23°C
Partly Sunny
PUBLISERT 25. NOVEMBER 2014 - SIST ENDRET 01. DESEMBER 2014
På vei mot toppen av Teide. Foto: Privat
På vei mot toppen av Teide. Foto: Privat

Fottur til toppen av Spanias høyeste fjell

Ni nordmenn gikk i november de siste 1400 meterne til toppen El Teide på Tenerife, som ruver 3718 meter over havflaten og er Atlanterhavets høyeste punkt. Linn Krogh Hansen beskriver her turen.

Den sovende vulkanen og nasjonalparken rundt fjellet besøkes årlig av mellom 2,5 og 3 millioner turister. De fleste som tar turen til toppen benytter seg av Teleferico, fjellgondolen som frakter inntil 44 personer av gangen opp fra vulkanplatået på 2356 meter til fjellplatået på 3555 meter over havet.

Herfra er det knappe 200 seige og kronglete høydemeter igjen til den svovelbelagte fjelltoppen. Tar du heisen opp, kommer du til fjellplatået på åtte minutter. Dessuten slipper du såre knær, svimmelhet og høydesyke.

Men du går glipp av det fantastiske landskapet, med gradvis flottere utsikt og fantasifulle lavaformasjoner i alle tenkelige brunnyanser.

Stivnede lavastømmer fra nyere og eldre utbrudd overlapper hverandre, kun avbrutt av steinrøyser med klippeformasjoner som ser ut som de er kastet ut i månelandskapet uten mål og mening.

Derfor er det verdt å ta de siste 1400 høydemetrene til Atlanterhavets høyeste fjell til fots. Vi brukte mellom fire og fem timer, med flere korte drikke-, foto- og pustepauser underveis.

Jeg merket høyden et eller annet sted mellom 2700 og 3000 meters høyde. Det er rart med høydesyke og reaksjonen på høyde. Den kan verken sees eller tas på, men man kjenner den med en gang man beveger seg oppover.

Melkesyren i bena kommer etter kun et par meters rask stigning, og det er lett å tenke; «er jeg i så dårlig form?».

Men høydesyke har ingen ting med den øvrige fysiske formen å gjøre. Det er derfor man ofte hører om toppturer der de som er dårligst trent lykkes i å komme opp, mens de som er godt trent må melde pass like før de er oppe.

Forklaringen er logisk nok, og det har ikke noe med normal norsk toppturplanlegging, selvinnsikt eller taktikk å gjøre for de utrente. De som er i dårlig form er tvunget til å ta det med ro fra starten av.

De godt trente derimot, som kanskje er på en av sine første høydeturer, er ikke forberedt på hvordan kroppen responderer på høyde, og legger ofte i vei i  Birken-tempo. Er det flere av sistnevnte kategori i samme følge er det ikke usannsynlig at det legges opp til en uuttalt konkurranse om å plante foten først på toppen.

De første symptomene på hodepine og svimmelhet avfeies, og man forsetter i samme tempo inntil kroppen sier stopp. Når svimmelheten, hodepinen og kvalmen tar overhånd er det ofte for sent å endre taktikk, og i mange tilfeller er det eneste fornuftige å snu og gå ned igjen.

Høydesyke skal tas på alvor. Flere godt trente har dødd som følge av ikke å respektere dette.

Selv om jeg tok det rolig fra starten av, husket å stoppe og drikke og puste gjennom nesa, var de siste 200 meterne ekle. Den siste stien opp til toppen er grei nok, og går på en til dels bred og steinlagt sti, med god støtte hvis man må ta seg for med hånden eller flytte foten på grunn av dårlig balanse.

Men for hver femte høydemeter jeg steg, måtte jeg stoppe opp i 10-15 sekunder for å gjenvinne balansen og få ned pulsen.

Ikke det at jeg pustet og peste så mye. Tvert om, det rare er at her oppe stiger pulsen fra null til hundre uten noen som helst form for pusting og pesing utad.

Etter kun 10 sekunders hvile føles alt overraskende normalt igjen, og jeg gyver løs med full iver og nyvunnet optimisme på neste legg. For så pang, å møte melkesyre- og svimmel-veggen igjen etter neste fem meter. Og sånn fortsetter resten turen opp til toppen.

Å se at jeg stadig nærmer meg toppen, gjør garantert sitt til at jeg setter opp tempoet for å komme raskere opp. Totalt idioti, men det er jo fristende å gå raskere når man ser målet … Selv om jeg av erfaring burde vite bedre.

For 20 år siden var en jeg én av fire i et følge på tolv som kom opp til Uhuru Peak, Afrikas høyeste punkt. Teide er 3718 meter, mens Kilimanjaro er 5895.

Der nede ved ekvator lærte vi at grunnlaget for en vellykket topptur var å gå sakte de første tusen meterne, mye saktere enn man faktisk føler for. Puste gjennom nesa og drikke mye mer enn man føler for var også tipset fra sherpaene på Kilimanjaro.

De var nemlig godt vant til at topptrente folk måtte snu når de hadde noen hundre meter igjen fordi de hadde startet for fort, mens andre mer bedagelige anlagte fullførte turen uten større problemer enn litt hodepine og småkvalme.

Sammenliknet med Kilimanjaro burde toppturen til Teide være «piece of cake», selv om dette er en endagstur og Kili-turen var en firedagerstur.

Alle ni svømmerne i følget vårt kom seg opp på Teide. Noen var raskere enn andre, men opp kom vi.

Som godt trente fjell- og svømmefolk, føler man uansett at man bør klare såpass, uansett kunnskap om høydesyke eller ikke.

Jeg var likevel både sliten og irritert da jeg krabbet opp den siste svovelbefengte eggen før toppen. På et tidspunkt satte jeg hånden ned for å støtte meg. Det var glovarmt på steinen.

Ved nærmere ettersyn kom det svovelrøyk ut fra et bittelite hull rett ved der jeg hadde satt hånden. Joda, har er det liv i fjellet, det skal være sikkert og visst! Og, forresten, hvor ble det av toppen? Den store, fine vulkantoppen jeg hadde sett noen hundre meter lengre ned var plutselig byttet ut med en uoversiktlig, stinkende steinrøys innpakket i hvit svovel. 

Toppen på Teide viser seg å være intet annet enn en stein med plass til to personer samtidig!

Dette var belønningen for å ha trosset hodepine, svimmelhet og svake knær som ble ødelagt under en fjelltur i Mount Cook-massivet etter Masters-VM på New Zealand i 2002, og som jeg ikke visste om ville tåle en ny tøff oppstigingstur over fire og en halv time.

Men for en utsikt! Under den stinkende og uformelige steinen vi står og sjangler på, ligger Teide nasjonalpark med sine 189 kvadratkilometer, et delvis skybelagt atlanterhav, og naboøyene som så vidt stikker opp mellom skyene.

I øst skimter vi de blånende fjellene på Gran Canaria.  I vest ser vi fjellene på La Gomera og La Palma, og aller lengt i sydvest skimtes noen svake konturerer av det som må være lille El Hierro.

Etter to minutters fotografering, inkludert noen halvskjeve seilfies, bærer det nedover igjen.

Turen ned til fjellgondolen går lekende lett. Det er det som er så fint med høydesyke; Med en gang du går nedover, forsvinner symptomene gradvis.

Dette er kjekt og trygt å vite hvis man en dag skulle føle seg for dårlig til å fortsette en topptur i høyden, og velger å snu.

En veldig flott og minnerik fjelltur ble avsluttet med fjellheisen ned til parkeringsplassen, to melkesjokolader, og 2000 meter utsvømming i verdens fineste basseng på Tenerife Top Training (T3)-senter i Caleta.

Flere bilder fra turen og mer turtekst finner du på  linnsreise.no/til-topps-pa-teide/

ANNONSE

Ostefest i Santa María de Guía

30.04.2017 10:00 - 07.05.2017 18:00

GASTRONOMI: Ostefesten Fiesta del Queso starter i Santa María de Guía 22. april og fortsetter i Montaña Alta 7. mai.
ANNONSE

En komplett ferieøy

Gran Canaria byr på dramatisk og vakker natur, interessante fortidsminner, spennende arkitektur og trivelige bymiljøer.

Yrende kulturliv

Den musikk- og kulturinteresserte har mye å glede seg over på Gran Canaria. Nesten hver dag er det konserter, opptredener og utstillinger et eller annet sted på øya.

ANNONSE

Utsøkte råvarer

Gode råvarer, originale oppskrifter og smakrike retter preger matkulturen på Gran Canaria. Flere retter er enkel, god og næringsrik husmannskost.

ANNONSER
ANNONSE